Det var kaldt i Trondheim Torsdag 5. Februar. Den typen kulde som legger et grått slør over byen og får pusten til å stå som små skyer i lufta. Likevel var det kø langt utenfor dørene på Studentersamfundet. Folk sto tett sammen, tråkket i bakken for å holde varmen og ventet spent på å slippe inn for å oppleve Øystein Sunde i Storsalen. Overraskende mange studenter var blant publikum, men aldersspennet var stort – fra unge i 20-årene til godt voksne publikummere som hadde fulgt Sundes karriere i flere tiår.
Denne kvelden ble også et tydelig bevis på at Studentersamfundet ikke bare er for studenter. Det var gledelig å se at så mange trondhjemmere uten studentkort også tok turen til det runde, røde huset ved Nidelva. Samfundet beviser nok en gang sin posisjon som et kulturhus for hele byen, uavhengig av studiestatus.
Studentersamfundets historie – fra 1929 til i dag
Studentersamfundet i Trondhjem har ligget ved Nidelvens bredd siden 1929. Det ikoniske runde bygget, ofte kalt «Cassa Rossa», har i snart hundre år vært et sentrum for debatt, kultur og konserter. Her har festivaler som UKA og ISFiT sitt opphav, og generasjoner av studenter og byfolk har funnet veien inn dørene for å oppleve alt fra politiske diskusjoner til store musikkopplevelser.
I dag drives Samfundet av rundt 1 700 frivillige fordelt på ulike gjenger og komiteer. Huset er ikke bare et konsertlokale, men et levende kulturmaskineri med scener, serveringssteder, redaksjoner og arbeidsrom. Samfundet har gjennom tidene klart kunststykket å bevare sin uavhengighet og særpreg, samtidig som det har utviklet seg i takt med byen rundt.
Reitan-gruppens bidrag og det nye tilbygget
I 2024 sto det nye tilbygget til Studentersamfundet ferdig. Et moderne funkisbygg bak det runde huset har gitt Samfundet rundt 5 200 nye kvadratmeter – en økning på omtrent 75 prosent. Her finnes nye scener, blant annet en Blackbox, nye serveringssteder og bedre arbeidsforhold for studentmediene og de frivillige. Det gamle og det nye bygget bindes sammen av en lys og åpen Glassgård, som fungerer som et naturlig samlingspunkt.
En viktig del av finansieringen kom fra Reitan-gruppen, som bidro med 15 millioner kroner i en sårbar byggeperiode. Totalt kostet prosjektet rundt 250 millioner kroner, og ble også støttet av NTNU, Sit, Trondheim kommune og staten. Avtalen med Reitan-gruppen skapte debatt internt på Samfundet, der noen var kritiske til kommersiell støtte. Samtidig ga bidraget økonomisk trygghet og gjorde det mulig å gjennomføre prosjektet uten å legge for stort press på andre inntektskilder.
Skiltet med Reitan-navnet på taket var ikke et krav fra Reitan-gruppen, men et ønske fra Samfundet selv – som en takk for støtten til modernisering og utvidelse. Gjennom historien har også andre aktører hatt synlig plass på taket, som Erbe, DNB og ulike UKA-sponsorer. Taket på Samfundet har dermed blitt et slags tidsbilde på hvem som har bidratt til å holde huset levende gjennom ulike epoker.
Øystein Sunde tar Storsalen med storm
Da Øystein Sunde entret scenen i Storsalen, var det tydelig at publikum var klare. Han dro i gang som et jagerfly fra første tone, og allerede den første sangen var unnagjort på rundt 35 sekunder – til stor applaus. Tempoet var høyt, humoren satt løst, og Sunde var i sitt ess som historieforteller mellom låtene.
Publikum klappet taktfast til «Sokka Mine», lo høyt av introduksjonene og nynnende med på «Jeg har folk til slikt». Aldersspennet i salen ble ekstra tydelig da både 20-åringer og 60-åringer deltok i allsangen. «Dødsbo» ble et av kveldens store allsangøyeblikk, med dansende publikummere på gulvet.
Gjennom konserten ble det brukt flere gitarer, halve sanger og mange små historier. «Sigurd Jorsalfar» utløste ny allsang, mens «Hest er best som pålegg» fikk salen til å bryte ut i latter etter Sundes kommentar om «Fifty shades of hestemøkk». Bandet fikk også skinne: banjo, kontrabass, fele og trommer leverte solide soloer som viste hvilket musikalsk nivå ensemblet holder.
Historien om Harald Jordfreser skapte stormende latter, og nye sanger om hvorfor kvinner lever lengre enn menn ble godt mottatt. Klassikerne som «Vippetangen konditori», «Campingvogna» og «Skal det være no mer før vi stenger?» (med nytt refreng) fikk salen til å trampe og klappe i takt.
Etter ekstranumrene ropte publikum på «Jaktprat», og da den endelig kom, stoppet Sunde opp for å fortelle om sangens bakgrunn før allsangen tok fullstendig over. Denne kvelden var det liten tvil: Øystein Sunde eide Trondheim.
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.
En konsert for både nye og gamle lyttere
Sunde sto ikke alene på scenen – de var fem musikere som sammen skapte en variert og levende konsertopplevelse. Selv om stemmen ikke er helt som før, veide formidlingsevnen, humoren og samspillet mer enn opp for det.
En student i publikum fortalte etter konserten at hun ikke hadde hørt mye på Øystein Sunde tidligere, men etter å ha lyttet til tekstene den siste uka, hadde hun fått øynene opp for en artist med både morsomme og kloke tekster. Nå ville hun høre mer.
Kvelden ble dermed et møte mellom generasjoner – akkurat slik Samfundet alltid har vært ment å fungere: som et sted der byens innbyggere kan samles om kultur, historier og musikk. Øystein Sunde i Storsalen ble ikke bare en konsert, men en påminnelse om hvorfor Studentersamfundet fortsatt er et av Trondheims mange kulturhus – for studenter og for hele byen.
Så, følg med på facebook gruppen til Samfunnet, det kan hende det kommer flere godbiter på det runde huset ved Nidelvens bredd.
