Noen mennesker velger annerledes enn andre. Når det kommer til bil, faller det store flertallet for det logiske framfor det ulogiske, det økonomiske framfor det fornuftstridige, og ikke minst det tørre, sikre og vanntette framfor det som setter følelsene i kok. De fleste av oss kjøper et framkomstmiddel som skal frakte oss trygt fra A til B, helst uten at naboen rynker på nesa eller at bankkontoen skriker i smerte.
Men så har du dem som nekter å passe inn i det grå partiet på parkeringsplassen. Mennesker som ser på en bil som noe mer enn bare metall, plast og gummi. Vi har møtt dem før – enten de har restaurert en klassiker i en mørk garasje eller tatt et uortodokst valg i en bilkjede hall. I dag skal du få møte en bileier som har valgt tvers igjennom med hjertet. Han har hoppet bukk over alt som heter praktisk fornuft (selv om det er en «stasjonsvogn») og i stedet valgt ren, skjær kjøreglede. Og selv om denne bilen rullet ut fra fabrikken i nyere tid, er det liden tvil om at vi her står overfor et ikon som vil stå seg sterkt i både verdi, status og bilhistorie i mange tiår framover.
Et første møte på Byneset
Vi ble kontaktet av Pål Restad. Vi kjenner Pål litt fra før; vi har fotografert en bil han har eid tidligere. Og når man velger en modell som Porsche Cayman R, er det ikke merket i seg selv man kjøper – man velger en spesifikk kjøredynamikk, en filosofi og en følelse. Det var derfor knyttet stor spenning til hva Pål hadde funnet på denne gangen.
Vi avtalte å møte Pål på Leinstrand for deretter å trille ut mot de slyngede, vakre veiene på Byneset like utenfor Trondheim. Det er noe eget med det trønderske lyset når veiene strekker seg utover mot fjorden, men det som møtte oss denne dagen overskygget det meste av trøndersk naturskjønnhet, selv om det var grønt både på vegen og i skogen.
I det fjerne hørte vi en dyp, brummende rekkessekser før en ekstremt grønn, speilblank og nærmest metallisk skapning kom rullende mot oss. Den var så blank og fargen så intens at vår første, umiddelbare tanke var krystallklar: Dette må være folie. Ingen lakk kan se slik ut i levende live.
Men der tok vi grundig feil.
Dybden i Isle of Man Green
Fargen på bilen var fabrikkoriginal: den nå legendariske Isle of Man Green. Og at den framsto så til de grader speilblank at man nesten kunne bruke panseret som barberspeil, var på ingen måte noen tilfeldighet. Pål kunne nemlig fortelle at den ikke helt ukjente Finn Hansvold hos Cura di Automobile på Tunga hadde hatt mer enn en finger med i spillet. Finn er et velkjent navn for alle som driver med detailing på et nivå langt over det gjennomsnittlige, spesielt når det kommer til biler i prisklasser de færreste av oss har råd til å drømme om. Med en millimeterpresis korrigering og en beskyttelse i verdensklasse, var det som om grønnfargen fikk et helt nytt lag med dybde og liv.
Siden kjøpet i 2024 har ikke Pål angret et eneste sekund. Han kjøpte bilen usett, helt oppe i Tromsø. For de fleste startes et bilkjøp med at man bestemmer seg for merke og modell, men for Pål var prioriteringen krystallklar fra dag én. Kravet var enkelt, men kompromissløst: Bilen måtte være i Isle of Man Green, og interiøret måtte være i en slående kombinasjon av sort og hvitt skinn. Hvilket utstyr som var pakket rundt akkurat den fargekombinasjonen var sekundært. Det var uttrykket som var alt.
Fra trønderregn til spanske kystveier
Når man først har anskaffet seg et slikt smykke av en maskin – en renspikka BMW M3 Competition M xDrive Touring – kan man like gjerne unne seg litt mer stabil temperatur og mer solskinn enn hva Trøndelag klarer å levere gjennom et typisk år. Bilen har derfor sitt daglige tilhold i solrike Marbella i Spania. Vi var heldige som fikk se og høre skjønnheten på en kort snarvisitt tilbake i hjemlandet.
«I fjor kjørte jeg bilen hele veien ned til Marbella og gjorde en skikkelig god tur ut av det,» forteller Pål med et glis.
Og for en tur det må ha vært. Liste over pass og veier han la bak seg høres ut som en ønskeliste for ethvert bilentusiast-hjerte: Hochtannberg Pass, Oberalppasset, Furka Pass, Grimselpasset, Susten Pass, St. Gotthard, Julierpasset, Arlbergpasset, Brennerpasset, Grossglockner Hochalpenstraße, Vršič-passet, Passo dell’Aprica, og selvfølgelig kongen over dem alle: Stelvio-passet. Ruten gikk som en snor fra Norge igjennom Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Liechtenstein, Sveits, Ungarn, Slovenia, Italia, Frankrike, Monaco, Andorra og til slutt Spania.
Det er noe spesielt med å eie en slik bil. Det blir litt som med motorsykkel: Folk sier ofte at man kommer seg raskere fra A til B, men poenget er at man aldri velger den raskeste ruten. Man leter etter omveiene. Pål forteller ivrig om kontrastene bilen leverer på en slik langtur – om hvordan den på tvers av Europa kan sveve som et lokomotiv i tvers over autobahnen i Tyskland i høye hastigheter, for i neste sekund å forvandle seg til en rå, presis gokart så fort veien smalner og svingene på de sveitsiske og italienske fjellpassene begynner å kaste på seg.
Et ellevilt eventyr i Afrika
Vel framme i Marbella meldte Pål seg inn i GT Race Marbella. Han trengte et sosialt felleskap for å dele sin brennende lidenskap for bil med andre som tenkte likt. Det tok ikke lang tid før han ble invitert med på det eksklusive Kriegger Rallye – et jubileumsrally arrangert for å hedre det historiske The Green March fra 1975.
Rallyet startet i Marbella med en oppvarmingstur opp de fantastiske serpentinveiene til Ronda og tilbake, før bilfølget satte kursen mot Tarifa og tok fergen over til Tanger i Marokko. Og det var her det virkelige eventyret startet.
Mottakelsen i Marokko var intet mindre enn vanvittig. Etter en veluntatt natt på hotell i Tanger, gikk ferden videre med overnattinger i Casablanca, Marrakech, Taghazout, Mazagan og Rabat, før følget returnerte til Tanger.
Å kjøre et supersportsvogn-rally i Marokko er en opplevelse som overgår det meste man kan forestille seg i Europa. Fartsgrenser ble i praksis opphevet for bilfølget. Det var duket for fri fart, og politiet sto side om side med lokalbefolkningen langs veien – ikke for å skrive ut bøter, men for å vinke, filme med mobilene sine og heie dem fram. I et av tilfellene ble Pål vinket inn til siden av det marokkanske politiet. Men da betjentene oppdaget klistremerkene på siden av bilen og skjønte at han var en del av rallyet, bukket de pent, ba om unnskyldning for forstyrrelsen og vinket ham entusiastisk videre.
Slike scenarier – hvor et 20-talls supersportsbiler svir gummi og slår ut med alle sine hundrevis av hestekrefter – er naturligvis et smått absurd syn for en nordmann. Men gøy var det. Og selv i et staselig følge fylt til randen med eksotiske Lamborghinier og andre italienske fullblodser, fikk Påls grønne BMW M3 en helt fantastisk oppmerksomhet. Bilinteressen i Marokko er enorm. Tomler opp, anerkjennende blikk og store smil fulgte ham overalt.
Fremtidens klassiker
Pål beskriver bilen sin som det ultimate Kinderegg. Den fungerer like sømløst til hverdagsbruk som den gjør på lange kontinentale turer. Og som Pål poengterer: Touring betyr jo opprinnelig å kjøre på tur, ikke bare «stasjonsvogn» slik vi nordmenn har for vane å oversette det med. Samtidig har den kjøreegenskaper som gjør at den kunne gått rett ut på en bane og levert prestasjoner på høyt nivå.
Pål elsker bilen, han elsker den unike fargen, og han elsker lyden. Det er et streif av geni fra BMW sin side, og høyst sannsynlig en fremtidig klassiker. For la oss være ærlige: Det lages ganske enkelt få bensinbiler med en slik rå, mekanisk lyd lenger.
Så hva skal man egentlig si til slutt? Noen ganger handler ikke livet om å gjøre det mest komfortable, trauste og trygge. Noen ganger handler det ganske enkelt om å gripe sjansen, leve ut drømmen og kjenne at man lever. Vi ønsker Pål god tur videre i Spanias varme. Da skal skribenten ut en tur og hvor satte jeg paraplyen……
