Det er vår og sol i luften når vi svinger av veien og inn mot Malmedalen gokartbane, like utenfor Molde. De fleste som hører ordet «gokart», tenker umiddelbart på blå kjeledresser, slitte hjelmer, utdrikningslag og bedriftssamlinger hvor kompisgjengen knuffer litt i svingene i 30 kilometer i timen.
Men glem alt det der. Det som foregår her i romsdalsnaturen denne helgen, har ingenting med fyllerør eller utdrikningslag å gjøre. Dette er toppidrett. Og det er en idrett som garantert vil gi deg lyst til å spenne deg fast i setet selv.
Vi er på plass for å dekke det tradisjonsrike Sparebanken Møre Grand Prix. Gjennom to intense dager skal vi følge teamet Kali Kart, og spesielt den 16 år gamle føreren Ole Ayrton Smeby Dyrendal, som konkurrerer i den knallharde Rotax-klassen. Det blir en helg fylt med ekstreme oppturer, dype mekaniske frustrasjoner og en lærdom om en generasjon ungdommer som kanskje er langt mer fokusert enn mange liker å tro.
Jakten på de magiske hundredelene
For å forstå hva som kreves her, må vi rydde en misforståelse av banen. Innenfor den organiserte motorsporten handler ikke karting om å tråkke gassen i bunnen på en tung utleiekart. Dette er høyteknologiske maskiner. De minste rekruttene starter i klasser som Cadetti helt fra 6-årsalderen, før de avanserer til Mini og så til OK-Junior fra de er 12. Derfra rykker de opp til de voksnes rekker i klasser som OK Senior eller den ekstreme girkart-klassen KZ2 – monstre med seks-trinns sekvensiell girkasse og over 45 hestekrefter.
I Rotax-klassen, hvor 16-åringen Ole Ayrton konkurrerer, er utstyret jevnt, og marginene brutalt små. Helgens løp inngår i den prestisjetunge IAME Cupen og Rotax Max Challenge Norway Cup. Innsatsen her betyr alt: De to beste sammenlagt i Rotax-cupen sikrer seg en billett direkte til Portugal for å representere Norge i verdensfinalen, hvor de skal bryne seg på de absolutt beste førerne fra hele kloden.
Her snakker vi om lette rammer med motorer som yter voldsomt i forhold til vekten. På den lange rettsiden i Malmedalen bikker farten raskt 110 til 120 kilometer i timen. Når du sitter knapt 3 centimeter over asfalten uten karosseri rundt deg, og førerne opplever over 3 G i svingene, føles den farten fullstendig ekstrem.
Det som fascinerer mest når man vandrer rundt i depotet, er det tekniske nivået. Mellom slagene demonteres hele karter. Mekanikere (som i de aller fleste tilfeller er foreldre) og førere diskuterer lufttrykk i dekkene ned på desimalen, endrer oppsett, justerer sporvidde og analyserer telemetri. Skal man dreve opp for å få maksimal toppfart på den lange svingen inn mot oppløpet, eller skal man dreve ned for å skyte som en rakett ut av de tekniske hårnålssvingene i det krevende midtpartiet?
Å se tenåringer analysere slike komplekse fysiske problemstillinger, og lete etter hundredeler med millimeterpresisjon, gjør at man får en solid dose tro på den oppvoksende generasjonen.
Pappa som mekaniker, logistiker og mental trener
Gokart er en lagsport, men teamet består som regel av de som står deg aller nærmest. Det blir spesielt tydelig når vi står ved startoppstillingen før et av heatene. Rundt de lave doningene kryr det av mødre og fedre.
«Dette får du til. Husk fokus på det du skal gjøre nå,» hører vi en far si rolig, mens han bøyer seg over sønnens visir og legger en beroligende hånd på skulderen hans.
I dette miljøet er foreldrene alt. De er sjefsmekanikere med skitne fingre, de er logistikkansvarlige som holder styr på dekksett og bensinblandinger, og de er ikke minst mentale trenere når det koker over for de unge håpefulle.
Det kreves nemlig en enorm mental styrke. Vi ser barn helt ned i 6-årsalderen komme rullende inn i depotet med tekniske utfordringer. De snakker som erfarne bilsportutøvere om overstyring, understyring og mangel på grep. Men kontrastene er herlige. Like etterpå ser vi en av de minste rekruttene som akkurat har krysset mållinjen først, hoppe ut av karten med et glis som går nesten rundt hjelmen.
Langs gjerdet står to unge gutter og titter storøyd på de raskeste klassene som raser forbi i et øredøvende brøl. «Dit vil jeg også komme,» sier den ene lavt til kameraten. Drømmen lever i beste velgående i Molde.
Unikt samhold og ekte dugnadsånd
For Ole Ayrton Smeby Dyrendal og resten av Kali Kart-teamet startet helgen for alvor på fredag. Dette var dagen for offisiell trening og testing. Oppgaven var klar: Banen i Malmedalen måtte settes i kroppen, og oppsettet på karten måtte finjusteres til den krevende asfalten.
Anlegget i Malmedalen bærer preg av ekte, norsk dugnadsånd. Her er det godt samarbeid med lokalmiljøet som holder hjulene i gang. Fasilitetene er funksjonelle og greie, med oppstilte dusj- og toalettvogner som gjør nytten for de tilreisende teamene som bor i depotet gjennom helgen. Etter en lang og intens fredag med skruing og testing, senket roen seg over området. Da var det tid for grilling og sosialt samvær i teltene. Det er her, over en pølse i brød og en prat om ideallinjer, at det unike samholdet i bilsporten skapes.
Selv om det går fort, og forbikjøringene er tøffe, er sporten overraskende trygg. Det skjer selvfølgelig kollisjoner når tyve karter kjemper om samme meter med asfalt, men alvorlige ulykker som krever helsehjelp er sjeldne. Det som oftest skjer, er at frustrasjonen tar overhånd. Det blir tildelt noen saftige gloser i grusfella, før førerne rister det av seg, ruller inn i depotet, fikser utstyret og gjør seg klare til neste start.
Stress i teltet og regnværskunst på morgenkvisten
Da lørdagen kom, var det alvor. Dagen startet med uvelkomne drypp fra himmelen som gjorde at banen var våt og glatt fra morgenen av. Inne i teamteltet til Kali Kart Norway oppsto det umiddelbart hektisk aktivitet. Mekanikere og hjelpere kastet seg over kartene til teamet for å lynraskt endre oppsett på chassiet, og ikke minst få på regndekkene før Innledende heat 1. På dette nivået krever et slikt væromslag brutalt presist lagarbeid på sekunder.
Da det første heatet startet på den bløte banen, var det duket for ekte drama. Ole Ayrton, som har vist usedvanlig gode tendenser og hatt en fantastisk progresjon på våt bane denne sesongen, rullet ut i startposisjon P6. Han fant flyten umiddelbart og kjørte seg offensivt og raskt opp til en foreløpig P3.
Så skjedde det som ikke skal skje: Karten snurret på det glatte underlaget, og 16-åringen falt som en stein på listene, helt ned til en sur P13 tidlig i heatet. Men det er nettopp på vått føre at nivåforskjellene mellom sjåførene virkelig kommer til syne, og her viste Ole Ayrton hva slags unikt racingtalent han besitter. Med kaldt hode og en helt ekstrem fart kjempet han seg forbi konkurrent etter konkurrent. I løpet av få runder hadde han kjørt seg mesterlig opp igjen til P3, og beviste for alle på sidelinjen at farten og vinnerskallen hans for alvor er på plass.
Heldigvis ga yret seg, og banen tørket opp etter hvert som timene gikk. Når de avgjørende finalene kom, ville ikke værgudene det slik at Ole Ayrton fikk fortsette på favorittunderlaget sitt, men det var likevel duket for full fart og tøff knuffing i feltet. Sola tittet frem, asfalten ble tørr, og det var på tide å skru på slicks på kartene igjen.
Ole Ayrton ble utsatt for hardt press tidlig i finaleløpene, noe som gjorde at han mistet sine tiltenkte favorittposisjoner og falt litt nedover i det tette feltet. Men med aggressive, kontrollerte opphentinger kjempet han seg rått tilbake. Da det rutete flagget til slutt falt i det knallharde ROTAX-feltet, sto han bokført med en sterk 4. plass i den første finalen og en 6. plass i finale nummer to. Motgangen og morgensnurringen til tross; prestasjonen i å hente seg så brutalt inn igjen viser at både fører, hodet og teamet holder internasjonalt nivå.
Drømmen om de store banene i utlandet
At Kali Kart leverer førere helt i toppen, er ingen tilfeldighet. Teamet har stolte tradisjoner med flere norgesmestere i stallen, og de er kjent for å ha førere som søker seg utenlands for å utvikle karrieren.
For de aller fleste store stjerner i bilsporten, inkludert nesten samtlige førere i Formel 1, startet reisen nettopp i en gokart. For å nå nåløyet må man imidlertid ut av Skandinavia. Kali Kart har blant annet tatt med seg førerne sine på treningsrunder til Spania for å matche seg mot internasjonale kjørere, teste nye baner og vise seg frem for de store aktørene.
Det er nemlig i Sør- og Sentral-Europa det virkelig koker. Italia og Tyskland er det ubestridte hjertet for gokartracing i Europa. Det er der de legendariske fabrikkene som CRG, Tony Kart og OTK holder til, og det er på italienske baner som South Garda Karting i Lonato at verdenseliten samles. Storbritannia og Frankrike følger også tett på med et enormt deltakernivå og skyhøy konkurranse.
Neste gang du kjører forbi en gokartbane, eller vurderer å ta med vennegjengen ut på en leierunde: Send en tanke til ungdommene i Malmedalen og resten av Bilsport-Norge. Det du ser på TV fra Formel 1-sirkuset, skapes akkurat her – gjennom svette, hundredelsjakt, foreldredrevne depot-telt og ren, skjær kjøreglede i en gokart på en bane i Molde.
Mange kjenner kanskje til navnet Michael Schumacher, men det mange ikke vet, er en herlig liten fun fact: Den syvfoldige Formel 1-verdensmesteren startet nemlig sin legendariske karriere i akkurat Kali Kart på 1980-tallet. Så hvor unge Ole Ayrton og de andre talentene i teltet er på vei? Vel, etter å ha opplevd morroa og fokuset i Malmedalen denne helgen, kan vi bare gjette. Det er rett og slett umulig å stå på sidelinjen her uten å kjenne at det kribler i gassfoten!
Her er Kali karts ungdommer etter helgens kjøring. FOTO: Frank Tøger Dyrendal
