Det er sommer i Trøndelag. Det betyr tradisjonen tro at meteorologene klør seg i hodet, og at værgudene har et humør som skifter raskere enn en trøndersk revyartist rekker å skifte kostyme. Men når skyene sprekker opp og solen endelig kaster sine varme stråler over Trondheim, finnes det knapt et vakrere sted å være enn på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.
Oppe på det idylliske Oppdalstunet, omkranset av historiske tømmervegger og gresskledde tak, har Bondeungdomslaget i Nidaros (BUL) rigget opp for en teateropplevelse som sent vil glemmes. Vi i Sport og Scene tok turen for å overvære «Folkeeventyra – The Musical», og vi kan like gjerne røpe det først som sist: Her er det humor, spilleglede og musikalsk show i skjønn, herlig og tidvis komplett absurd forening.
En kulturbærer i hundre år med glimt i øyet
Før vi stuper inn i selve eventyrskogen, er det verdt å ta av seg hatten for arrangøren. BUL i Nidaros er nemlig ingen hvem som helst i det trønderske kulturlivet. Laget ble stiftet helt tilbake i 1904, og har i over 120 år fungert som en bunnsolid kulturbærer i Trondheim.
Gjennom tiår etter tiår har de holdt liv i folkedans, folkemusikk, teater og tradisjoner, og skapt et åpent og inkluderende miljø for folk i alle aldre. Men om du tror BUL bare handler om stive folkedanstrinn og traust tradisjonsformidling, må du tro om igjen. Med «Folkeeventyra – The Musical» beviser amatørteatergruppen til BUL at de har beina godt plantet på jorda, samtidig som de har hodet fullt av herlig galskap.
De tar vare på arven, ja, men de er jammen ikke redde for å snu den fullstendig på hodet for å underholde dagens publikum.
Asbjørnsen og Moe i akutt pengenød
Rammen for stykket, som opprinnelig er skapt av Håkon Thorstensen Nielsen og Thomas Gunnari Røtting, er like enkel som den er genial. Vi kjenner alle til Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe – de to herrene som på 1800-tallet vandret på kryss og tvers av det norske landskapet for å samle inn stubber, sagn og eventyr før de gikk i glemmeboka.
I BULs versjon er utgangspunktet derimot hakket mer akutt: De to eventyrsamlerne trenger en bestselger, og de trenger den nå. Kassa er bunnskrapt, og hvis de ikke tryller frem noe som selger som varmt hvetebrød i løpet av kort tid, er det kroken på døra og takk for meg.
Desperate etter inspirasjon og de virkelig gode historiene legger de ut på en reise i det norske landskapet. Det er her de støter på Espen Arne. Og det er herfra og ut at den tradisjonelle eventyrboka kastes rett på bålet.
Espen Arne med rød sykkelhjelm
For glem alt du lærte på skolen om den sindige Espen Askeladd som sitter og roter i asken. Her har Espen altså fått mellomnavnet Arne, og med det som utgangspunkt er latteren i gang. Espen Arne er en fyr med møkk i ansiktet og en knall rød sykkelhjelm på hodet. Han har nettopp fått brev fra selveste kongen, og den røde hjelmen viser seg raskt å ha magiske egenskaper – den kan nemlig frembringe en ekte fe når han trenger det som mest.
Underveis i Espen Arnes ferd møter vi karakterer vi drar kjensel på, men alle har fått en solid oppdatering tilpasset vår egen tid:
Pannekaka: Den trillende pannekaka har åpenbart lært av sine feil fra de gamle historiebøkene. Skepsisen er skyhøy, og den har overhodet ikke tenkt å la seg lure til å bli spist av verken skogsmus eller Espen Arne.
De tre bukkene Bruse: De herjer vilt på scenen, men trollet de møter under brua er en historie for seg selv. Hun heter for øvrig René, må vite, og er ikke akkurat det klassiske, skumle trollet du bildesetter i mørke skoger. René har nemlig et herlig bevegelsesmønster, mangler totalt hemninger på scenen og leverer en rekke fysiske krumspring som er ekstremt underholdende å se på.
Prinsessen: Det gamle trønderske uttrykket «prinsesse vil ikke» har sjeldent passet bedre. Dette er en prinsesse som gjør akkurat som hun vil, og som nekter å føye seg etter gamle kjønnsrollemønstre i eventyrene.
Og som om ikke det var nok: Når gjengen tar turen innom Dovregubben i fjellet, blir vi møtt av en karakter som er snytt ut av nesa på en sekstitalls-hippie. Det er fargerikt, det er uforutsigbart, og det er fryktelig moro.
Musikken som blåser liv i historien
Siden dette tross alt er en musikal, er sangene og musikken en helt sentral del av opplevelsen. Det som virkelig fungerer godt her, er hvordan låtene brukes aktivt til å drive fortellingen fremover. Musikken forteller historiene på en levende måte, men det er det humoristiske tekstuniverset som berger forestillingen fra å bli en tørr og «tekstbok-aktig» gjengivelse av Asbjørnsen og Moe.
Ved å smette inn humoristiske vendinger, dagsaktuelle referanser og trøndersk snert i sangnumrene, blir de tradisjonelle eventyrene vekket til live på en måte som fenger både store og små. Det svinger godt på Oppdalstunet, og skuespillerne leverer sangnumrene med en sjarm og en spilleglede som smitter langt utover de første benkeradene.
Tett på skuespillerne i historiske omgivelser
Valget om å legge forestillingen til Oppdalstunet på Sverresborg viser seg å være et aldri så lite genitrekk av regissør Kari Wist Holmen. De gamle tømmerbygningene fungerer ikke bare som en vakker og autentisk kulisse, men den kompakte naturscenen gjør noe helt spesielt med dynamikken mellom scene og publikum.
Publikum kommer ekstremt tett på skuespillerne. Du kan se svetten perle, du får med deg de små ansiktsuttrykkene, og du føler deg nesten som en integrert del av eventyret selv. Denne nærheten gjorde at stemningen blant publikum ble upåklagelig. Latteren satt løst fra første sekund, og det var tydelig at både voksne og barn koste seg i solskinnet.
Og selv om vi var heldige med været denne dagen, sitter vi med en klar følelse av at denne gjengen overhodet ikke hadde skrudd ned trykket om det skulle kommet en regnbyge eller to. Energien og spillegleden på scenen er nemlig av det slaget som tåler en trøndersk skur uten problemer.
Profesjonelle takter fra glade amatører
Her i Sport og Scene kaster vi som kjent ikke terning, men vi har ingen problemer med å rulle ut en varm og uforbeholden anbefaling. Selv om dette er en amatørteateroppsetning, er det lagt ned et imponerende stykke arbeid i forkant. Kostymene er fargerike, manus (som er klarert av Dramas) sitter som et skudd, og de mange skuespillerne leverer prestasjoner som ligger på et høyt nivå når det gjelder komisk timing og scenetekke.
Det som gjør «Folkeeventyra – The Musical» så vellykket, er at det ligger en god, rød tråd i bunnen. Du må ikke være ekspert på folkeeventyr for å ha utbytte av dette, men om du kjenner litt til de gamle historiene til Asbjørnsen og Moe, vil du garantert sette pris på alle de små, smarte vridningene og moderniseringene som dukker opp underveis.
Dette er rett og slett ukomplisert, ujålete og folkelig sommerunderholdning på sitt aller beste. BUL i Nidaros har skapt et stykke som etterlater deg i godt humør, og med en akutt lyst til å bla i eventyrbøkene igjen – bare for å sjekke om Askeladden faktisk hadde sykkelhjelm likevel. Ta turen til Sverresborg før det er for sent, dette er sommermoro du ikke vil gå glipp av!
BUL spiller stykket fram til 24. Juni så sikre deg billetter og ta med familien.
