KLÆBU/BJØRKMYR: Mens moderne biler styres av mikrochiper og sensorer, finnes det en gjeng i Trøndelag som holder liv i en helt annen tidsalder. En tidsalder der motorene ble bygget for å vare evig, og hvor feil ble fikset med en fast hånd, en skiftenøkkel og ukuelig mot. Vi har besøkt Motorkameratene på vårens mest bråkete og sjarmerende gårdsutstilling.
Lørdag 30. mai ruller en umiskjennelig lyd over kulturlandskapet på en gård strategisk plassert mellom Klæbu og Bjørkmyr. Det er ikke den monotone duren fra moderne landbruksmaskiner, men den taktfaste, dype og nesten musikalske klangen av stasjonærmotorer fra en svunnen tid. Poff-poff-poff-pling.
Det lukter brent olje, gammelt jern og nostalgisk stolthet.
I vår artikkelserie Motor i Trøndelag har vi denne helgen tatt turen for å besøke Motorkameratene. Dette er ikke en helt vanlig gutteklubb som skrur på blankpussede sportsbiler. Dette er en dedikert konstellasjon av mennesker som brenner for noe langt mer fundamentalt: Å ta vare på historikken rundt motoren, og ikke minst dens helt avgjørende bidrag til den industrielle revolusjonen i verden.
En levende kulturarv på fire og to hjul
I dag tar vi motoren som en selvfølge. Vi setter oss inn, trykker på en startknapp og forventer at alt fungerer. Men bak teknologien vi omgir oss med i 2026, ligger det tusenvis av timer med hardt arbeid, prøving, feiling, uhell, flaks – og fremfor alt et ukuelig menneskelig mot.
At interessen for denne mekaniske historien lever i beste velgående i Trøndelag, var dagens utstilling et levende bevis på. Rundt 50 fremmøtte hadde tatt turen til gården i Trøndersk maivær. Noen kom fra byen, andre var dedikerte entusiaster som hadde reist helt fra Orkanger og Stjørdal for å oppleve de historiske maskinene på nært hold.
På tunet sto de på rekke og rad: Skinnende Gråtasser, stasjonære motorer som i gamle dager ble brukt til å drive sagbruk på gårdene rundt om i distriktet, og alt i mellom tohjulinger, trehjulinger og firehjulinger.
Til vanlig holder Motorkameratene til på Sverresborg museum i Trondheim, hvor de teller rundt 50 medlemmer. Men det er når de kommer seg ut på dugnad, starter opp maskineriet og møter publikum, at magien virkelig oppstår.
Halvor (93) snakker flytende motorsk
Det tar ikke lang tid før man legger merke til en eldre herre som beveger seg med en imponerende letthet mellom de tunge jernklumpene. Det er Halvor Olsen fra Byåsen. Mannen er 93 år gammel, men måten han smyger seg rundt de stasjonære motorene på, skulle tilsi at han var minst 40 år yngre.
Halvor gjeter motorene som om de var en flokk med levende vesener. Han justerer litt på en ventil her, kakker lett med en fastnøkkel der, og med ett endrer maskinen karakter. Fra å hoste litt ujevnt, går den over til en perfekt, synkronisert gange.
«Jo, nå skal du høre. Det er sånn en dampmaskin fungerer,» sier Halvor entusiastisk, før han drar frem en modell og demonstrerer mekanikken med en pedagogisk presisjon som ville fått enhver professor til å rødme.
Å spørre Halvor om historien bak en spesifikk maskin er som å sette seg på skolebenken – på den aller beste måten. Han har alt på rams. Årstall, sylinderdiameter, hestekrefter og mekaniske utfordringer serveres som om det skjedde i går. Hos Halvor handler det ikke lenger bare om lidenskap; mannen snakker flytende motorsk. Det er en kompetanse som er i ferd med å gå ut på dato i samfunnet ellers, men som her holdes i hevd med den dypeste respekt.
Forsvarstraktoren som ble betalt med melkeoppgjøret
Humoren og de gode historiene sitter løst blant medlemmene i Motorkameratene. Etter en prat med Halvor, blir vi guidet videre bort til en traktor som ved første øyekast ser ut som en helt vanlig, værbitt og ærlig sliter. Men som med alt annet på dette tunet, bærer den på en fantastisk historie.
Det har seg nemlig slik at denne traktoren i sin tid trengte sårt tiltrengte deler. Løsningen ble å kjøpe en utrangert traktor fra Forsvaret på Ørlandet. Men penger var det ikke flust av på gården den gangen. Handelen ble derfor gjort på avbetaling, og avdragene? De ble betalt i taktfaste rater hver gang det månedlige melkeoppgjøret tikket inn fra meieriet. Det sier sitt om hvor høyt disse maskinene ble verdsatt, og hvilke kreative løsninger man måtte ty til for å holde hjulene i gang i Landbruks-Norge.
Like etterpå får vi servert en annen klassiker fra traktorens historie: Vet du egentlig hvorfor Gråtassen er grå?
Svaret er like genialt som det er enkelt. Etter andre verdenskrig satt fabrikker som hadde produsert militær mateiale med et enormt overskuddslager av militærmaling. For å spare penger, kjøpte Ferguson opp hele partiet. Dermed fikk du den ikoniske traktoren i all verdens farger – så lenge fargen var grå, mørke grå eller lyse grå.
Før historien i det hele tatt er ferdig fortalt, setter en hel gjeng av gårde på traktorene sine. Å se voksne menn og pensjonister kjøre av sted med en glød og en ren skjære glede i øynene, er intet mindre enn smittende.
Kompetanse som er gull verd i en urolig tid
Midt blant traktorene finner vi Ola Asbjørnslett. Han er medlem nummer én i klubben og nå pensjonist etter et langt yrkesliv i Trondheim Bydrift. Han kjenner hver eneste skrue og hvert eneste medlem. Praten med Ola, og synet av alle disse motorene av vidt forskjellig kaliber, etterlater imidlertid en dypere refleksjon hos undertegnede.
I disse dager, hvor det offentlige ordskiftet preges av egenberedskap, forsyningslinjer og beredskapslagring i tilfelle krise eller krig, fremstår Motorkameratene plutselig som noe langt mer enn en hobbyklubb.
For hva gjør vi den dagen strømmen forsvinner over lengre tid, eller de digitale systemene svikter? Da hjelper det lite med en elektrisk SUV full av datamaskiner. Kanskje kommer det en dag hvor Forsvaret eller myndighetene innser at vi har gjort oss for sårbare. Kanskje vil kravet om å ha en mekanisk, stasjonær motor til selvberging tvinge seg frem igjen.
Hvis det skjer, er det menneskene i Motorkameratene vi må ringe.
Kunnskapen denne gjengen besitter – om alt fra dampmaskiner til stasjonære motorer og kunsten å bygge om maskiner fra bensin til diesel – er i ordets rette forstand gull verd. Det er en kompetanse samfunnet vårt ikke har råd til å miste. Flere burde ta turen til Sverresborg for å møte dem, lære av dem, og ikke minst sikre at denne mekaniske arven lever videre i generasjoner.
Så nesten gang du hører at Motorkameratene skal ha ett arrangemnet, hiv deg på, du vill ikke gå glipp av dette.
