Det er noe med å arrangere festival på forsommeren i Trøndelag. Det er velkjent meteorologisk gambling. Men helgen 22.–23. mai slo arrangørene bak den aller første Brikk-festivalen vinnertallene på blokka. Med historiske Fabrikken 445 som kulisse, ble Lundamo forvandlet til et pulserende sentrum for trøndersk konsertliv. Dommen fra publikum er entydig: Dette må bli en årlig tradisjon.
Det begynner å gry mot sommer i dalføret. Bjørka har for lengst eksplodert i lysegrønt, og den kjente, sitrende forventningen om lange kvelder ligger i lufta. Likevel vet alle som bor i denne landsdelen at mai måned kan by på alt fra tyve varmegrader til sluddbyger. Å satse store ressurser på en flunkende ny utendørsfestival akkurat nå, krever både mot, is i magen og en solid porsjon gründerånd.
At gjengen bak Brikk-festivalen har lagt ned et formidabelt stykke arbeid for å stable dette på beina, var synlig fra det sekundet man entret festivalområdet. Fabrikken 445, det gamle og historiske teglverket på Lundamo, har blitt rustet opp til en moderne kulturarena. Navnet «Brikk» gir et historisk nikk til teglsteinene som ble produsert her på 1800-tallet, men denne helgen var det helt andre byggeklosser som sto i fokus: Fellesskap, allsang og bunnsolid norsk rock.
At arrangementet virkelig har livets rett, viste seg raskt på gliset til de oppmøtte. Det kanskje mest oppsiktsvekkende var hvor mange som faktisk dukket opp i forhold til den relativt edruelige forhåndsreklameringen. Ryktene og jungeltelegrafen hadde gjort jobben sin. Lundamo var klar for fest.
– Endelig skjer det noe utenfor Trondheim
Gjennom hele helgen strømmet folk inn portene, og stemningen var preget av en distriktspolitisk stolthet. Blant publikummerne vi snakket med i løpet av de to dagene, var det ett poeng som gikk igjen som en rød tråd:
– Endelig er det ikke bare i Trondheim ting skjer! Det er utrolig godt å kunne dra på en skikkelig festival her i Melhus kommune, uten å måtte planlegge den helt store byreisen, sa en av de lokale heltene vi møtte i folkemengden.
Lundamos store styrke er utvilsomt den geografiske plasseringen og infrastrukturen. Kommunikasjonen inn mot festivalområdet er tilnærmet optimal. Her går både Dovrebanen og E6 i umiddelbar nærhet til anlegget, noe som gjør det enkelt for tilreisende fra både sør og nord å finne veien.
Samtidig bar festivalens største logistiske pluss også med seg en iboende skyggeside. Med en høytrafikkert europavei og jernbane i umiddelbar nærhet til store folkeansamlinger, kan potensielle utfordringer fort oppstå og alvorlige ulykker skje om ikke sikkerheten tas på alvor. Arrangørene hadde imidlertid sett denne problemstillingen i god tid før portene åpnet.
For å demme opp for risikoen, hadde de leid inn PCM (Public Control Manegment). For erfarne konsertgjengere i Trondheim er dette et ekstremt velkjent navn. PCM er den samme vaktstyrken som holder kontroll på de massive arrangementene til Trondheim Stage. De er vant til å håndtere store folkemengder med en kombinasjon av fast hånd og et smil om munnen. Det profesjonelle vaktholdet sørget for at logistikken og sikkerheten gled sømløst, og publikum kunne konsentrere seg om det de kom for: Musikken og samværet.
Fredagsmagi og allsang under maisola
Fredagen startet i et behagelig og kontrollert tempo. Værgudene valgte å holde sin beskyttende hånd over festivalens aller første dag, og serverte magisk sol og en temperatur som innbød til t-skjorter og solbriller.
Musikalsk var det lagt opp til en solid rød tråd av velkjente låter. Det var Di Derre som fikk æren av å åpne ballet og sette tonen for helgen. Da de udødelige linjene om «Jenter» runget utover Fabrikken 445, var det umiddelbar gåsehudstemning på asfalten, og Jo Nesbø og kompani beviste at låtkatalogen deres har tålt tidens tann. Deretter fulgte Grannes, som med sin trønderske forankring spilte på hjemmebane og løftet energien ytterligere noen hakk foran scenen.
Neste band ut var Hellbillies. Ål-bandet leverte som vanlig varene med kirurgisk presisjon, og publikum sang med av full hals til de velkjente countryrock-klassikerne. Kvelden ble til slutt fullbyrdet av Oslo Ess. Med sin energiske pønkrock og råe leveranse sørget de for en eksplosiv avslutning på festivalens første dag. Mange blide mennesker forlot området denne kvelden, mette på solvarme, allsang og sterke musikalske inntrykk.
Intimt og mektig tross lørdagsregn
Lørdagen bød på en annen værmessig realitet. Forsommeren viste sitt lunefulle ansikt, og skyene åpnet seg forsiktig over Melhus-bygda. Men om noen trodde at trøndere lar seg skremme av litt nedbør, må de tro om igjen. Takket være det faste dekket på festivalområdet – som gjorde at man slapp alt som het gjørme og vått gress – holdt publikum seg tørre på beina og humøret på topp. Regnet ødela minst mulig.
Lørdagens program startet med The Impossible Green, som tidlig på dagen viste hvorfor de fortsatt er et band å regne med i det norske musikkeldoradoet. Med sin melankolske, men up-tempo americana leverte de en bunnsolid prestasjon som virkelig varmet det oppmøtte publikummet.
Neste artist ut sto for et av festivalens absolutte høydepunkter. Pop-kometen Synne Vo trollbandt tilskuerne med sin sjarm og tette knytning til fansen. Underveis i konserten tok hun steget ned fra den trygge scenekanten og beveget seg helt ut blant publikum. Her fikk hun store deler av folkemengden med seg på å sette seg rett ned på asfalten – et magisk, intimt øyeblikk som sementerte Brikk-festivalens unike atmosfære.
Deretter var det klart for rockeveteranene i CC Cowboys. Med et sett proppfullt av udødelige slagere som «Harry» og «Tigergutt» sørget Magnus Grønneberg og gjengen for massiv allsang og holdt energinivået høyt. Til slutt var det duket for den store finalen med Freddy Kalas. Han ble sluppet løs på tampen av dagen og dro i gang et fullstendig show. Med sine ekstremt fengende partylåter eksploderte festivalområdet i en siste, forløsende dansefest som fikk temperaturen til å stige flere hakk inn i nattetimene.
En ny trøndersk tradisjon er født, kansje?
Skal man oppsummere hva som beveget seg på folkemunne blant de som var til stede denne helgen, er konklusjonen glassklar. Lovordene satt løst hos både unge og gamle festivalgjengere:
– Dette MÅ bli en årlig tradisjon på Lundamo! – Det var faktisk enda bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. – Det er ingen tvil, jeg kommer garantert tilbake neste år!
Det var rett og slett bare positive ord å høre, og godordene rettes uavkortet til den dedikerte gjengen som står bak arrangementet. Vår egen analyse av Brikk-festivalen faller ned på nøyaktig samme konklusjon: Til å være første gangen et så stort løft gjøres på Lundamo, har dette arrangementet livets rett – uten skygge av tvil. Barnesykdommene var minimale, logistikken satt, sikkerheten var ivaretatt og artistbookingen traff blink.
Det kreves en landsby for å bygge en festival, og vi må rette en stor takk til gjengen bak og ikke minst alle de frivillige som har stått på sent og tidlig. Det er et fantastisk stykke arbeid som har blitt lagt ned i kulissene for at tusenvis av musikkelskere skulle få en minneverdig helg.
Brikk-festivalen 2026 gikk inn i historiebøkene som en suksess. Vi slutter oss helhjertet til de besøkendes klare beskjed til arrangørene: Vi kommer definitivt igjen neste år!
