Det er den 16. mai. Rundt om i Trondheims mange hus og blokker hersker det en helt spesiell atmosfære. Bunader henges nystrøkne opp, søljer pusses til den store gullmedalje, og blanke sko står sirlig oppstilt i gangene, klare for morgendagens store feiring. Det er kvelden før kvelden, og forventningen til nasjonaldagen dirrer i luften. Men før flaggene skal til topps, før korpsene skal marsjere gjennom gatene, og før samfunnet samles til den tradisjonelle folkefesten, var det duket for en helt annen type samling i trønderhovedstaden. Det legendariske popbandet Tre små kinesere hadde nemlig invitert til konsert på Skuret, og for mange ble dette den ultimate starten på feiringen.
Å legge en konsert til akkurat denne kvelden er et genialt sjakktrekk. Trondheim på 16. mai er preget av en egen, løssluppen energi. Folk har fri dagen etter, byen er full av hjemvendte studenter, og alle er innstilt på å hygge seg. Da Tre små kinesere annonserte sin opptreden, var det derfor liten tvil om at dette ville bli et trekkplaster for musikkelskere som ønsket en ekte, lokal oppladning.
Lojalitet, tradisjon og musikalsk fornyelse
Tre små kinesere har noe helt unikt ved seg. De bærer på en egenart som gjør at de har opparbeidet seg en følgerskare som er sjeldent lojal. Dette er ikke fans som bare dukker opp når bandet har en ny radiohit; dette er et publikum som har vokst opp med tekstene, som har et dypt forhold til låtmaterialet, og som opplever bandet som en del av sin egen identitet og oppvekst i Trøndelag.
Konserten bar preg av akkurat dette tette båndet mellom sal og scene. Bandet leverte en settliste som balanserte hårfint mellom nostalgi og utforskning. På den ene siden fikk vi de udødelige, gamle klassikerne – sangene som sitter så dypt i den trønderske folkesjelen at publikum synger med av full hals. På den andre siden ble vi presentert for det nyere materialet. Det er en kjent sak at nye låter ofte trenger litt tid for å sette seg ordentlig hos et publikum som har etablert sine favoritter gjennom flere tiår. Likevel fungerte de nyere sporene utmerket i denne intime rammen, og de viste at bandet på ingen måte har sluttet å utvikle seg som låtskrivere.
Overraskelser i besetningen: Jazz i Hellas og stødig vikar
Når vi snakker om Tre små kinesere, så føler vi vel alle at vi vet nøyaktig hvem de er og hva de står for. Eller gjør vi egentlig det? De oppmerksomme publikummerne som hadde tatt turen denne kvelden, observerte nemlig raskt at ansiktene på scenen ikke var helt de samme som vanlig. Kjetil Sandnes, som vanligvis er å finne stødig plassert bak kontrabassen, var ikke til stede.
For de som måtte være bekymret for sykdom eller andre kriser, kan bandet berolige med at det overhodet ikke var drama i kulissene. Kjetil har rett og slett tatt seg en høyst velfortjent ferie i Hellas, der han nyter tilværelsen med å spille jazz og sole seg under sydens sol.
I hans fravær var det i stedet Rolf Hoff Baltzersen som hadde tatt over den dype strengemagien, han er jo ikke fremmed for klasiske strenger han har bred erfaring fra Trondheimsolistene. Denne midlertidige endringen i besetningen bød imidlertid ikke på noen problemer for bandets sound. Tvert imot var det absolutt ingenting å utsette på leveransen, for dette var et instrument Baltzersen håndterte på mesterlig vis. Han gled sømløst inn i rekkene og sørget for at bunnsolide rytmer bar låtene fremover.
Stafettpinnen som føres videre
Utskiftninger og vikariater er én ting, men bandet har også gjennomgått permanente endringer som har formet dagens uttrykk. Da den musikalske stafettpinnen i sin tid ble sendt videre fra Lars Lien til Kristian Raanes, var det ikke få i musikkmiljøet som hevet øyenbrynene. Spørsmålet hang i luften: Ville noen være i stand til å erstatte det Lien hadde tilført bandet?
Nå er det heldigvis slik i musikkens og teaterets verden at man sjelden snakker om ren erstatning. Ingen kunstnere er identiske, og ingen spiller helt likt. Det handler i stedet om å sende stafettpinnen videre og la musikken utvikle seg på en naturlig måte. Den respekten Kristian Raanes har vist for det store ansvaret han har fått på sine skuldre, er det absolutt grunn til å ta av seg hatten for. Han prøver ikke å kopiere sine forgjengere; i stedet tilfører han bandet sin egen energi, samtidig som han ivaretar det klassiske soundet.
Skuret – en konsertscene med helt egen sjarm
Konserten bød på fantastisk musikk, men opplevelsen ble i stor grad løftet av selve lokalet. Vi har besøkt Skuret tidligere og dekket konsert med Tre små kinesere for nøyaktig ett år siden. Det er utrolig hyggelig å kunne slå fast med hånden på hjertet at dette er et sted med en helt særegen sjarm. Skuret skiller seg ut fra de mer sterile og moderne konsertsalene i byen. Her er gulvet skrått, ølet iskaldt, og stemningen alltid lun og god.
Det er tydelig at Skuret for alvor har begynt å markere seg som et solid og foretrukket sted å holde konserter i Trondheim. Plasseringen, den uformelle stilen og den tette kontakten mellom artistene og publikum skaper en intimitet som man sjelden finner andre steder. Det føles ekte, ujålete og veldig trøndersk. For et band som Tre små kinesere er dette de perfekte rammene.
Den perfekte oppladningen til nasjonaldagen
Da den siste tonen var spilt, applausen hadde lagt seg og lysene i taket ble tent, var det en samlet flokk med svært fornøyde konsertgjengere som bevegde seg ut i maikvelden. At folk vandret hjemover med brede smil om munnen, var det ingen tvil om. Denne konserten fungerte som den perfekte oppvarmingen til den påfølgende dagen.
Etter en kveld fylt med god musikk, allsang og trøndersk kameratskap, var publikum mer enn klare for 17. mai. Da de la seg den natten, var det med vissheten om at morgendagen ville bringe veiving med norske flagg, store folketog gjennom Trondheims gater, og en solid dose med pølser og is på menyen. Konserten ga folk den energien og det fellesskapet man trenger for å gå inn i en av årets mest høytidelige og glade dager.
Har du ikke sett konsert på Skuret enda? Da har vi en klar oppfordring: Ta deg en tur, vi tror absolutt ikke du blir skuffet.
