I BUL salen under Gildevangen hotell sitter en gruppe ungdommer født i 2007 og 2008. De er i en alder der verden forventer at de skal være konstant «på», med et digitalt fotavtrykk som aldri sover og en informasjonsstrøm som aldri stilner. Men her, under flomlysene hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros, skal de gjøre noe av det modigste en moderne ungdom kan foreta seg: De skal være helt stille.
De setter opp Bleikeplassen av Tarjei Vesaas. Et stykke skrevet i 1946, i et etterkrigs-Norge preget av helt andre traumer enn dagens, men som likevel bærer på en tematikk som føles urovekkende aktuell for generasjonen som vokser opp i dag.
En 100 år gammel bauta
For mange i Trondheim er BUL Nidaros en skjult skatt. Organisasjonen har holdt stand i over 100 år, og i en by som stadig endrer ansikt, representerer de en sjelden kontinuitet. Selv om mange kanskje forbinder ordet «Bondeungdomslag» med folkedans og nasjonalromantikk, er virkeligheten hos BUL i Nidaros en helt annen. De er et levende bevis på at tradisjon ikke handler om å aske, men om å holde flammen levende.
Besøker man lokalene deres, møter man et miljø der terskelen er lav, men ambisjonene høye. Det er et sted for ungdommer som ønsker å finne «sin egen greie». I en hverdag preget av prestasjonspress på skolen og i sosiale medier, tilbyr BUL et frikvarter der det er lov å utforske mørke, lys, kaos og kontroll. Det er her, i dette inkluderende fellesskapet, at teatergleden i BUL får rotfeste.
Trondheim har et teatermiljø som er langt større enn de fleste aner. Det starter kanskje med en liten tråd – en audition, et kurs eller en nysgjerrig kveld på en øving – og plutselig befinner man seg i et veikryss av muligheter. Fra de profesjonelle scenene på Trøndelag Teater til de mange amatørteaterlagene og studentrevyene; gleden av å stå på scenen er en universell valuta i denne byen. Har du gnisten, finnes mulighetene.
Stillheten som skriker
I denne oppsetningen av Bleikeplassen, ledet av regissørene Ole Fredrik Wannebo og Philip Lautin Jackson, tas vi med inn i det Vesaas kalte «det usagte». Handlingen sentrerer rundt et vaskeri – en bleikeplass – der tøy legges ut til tørk i sola for å bli hvitt og rent. Men symbolikken er tung: Mens tøyet blekes på utsiden, mørkner det på innsiden av karakterene.
Johan Tander, stykkets hovedperson, drives av en indre skitt han ikke klarer å vaske bort. Han lever i et ekteskap med Elise som har stivnet i taushet. Han drømmer om Vera, en ung kvinne ved vaskeriet, som på sin side er fascinert av skogsarbeideren Jan Vang. Det er et klassisk firkantdrama, men med en eksistensiell tyngde som krever enorm modenhet av de unge skuespillerne.
Regien drar en dristig parallell til vår egen tid. Arrangøren beskriver det som en utforskning av «det me ikkje seier, i ei verd som aldri stoppar opp». Vi lever i en tid der vi er mer tilkoblet enn noen gang tidligere i historien, men likevel rapporterer ungdom om en økende følelse av ensomhet. Vi sender meldinger, poster bilder og liker hverandres liv, men når satt vi sist ned og virkelig møtte et annet menneske i det rommet hvor ordene ikke strekker til?
Når ordene blir våpen – eller murer
Dramaets høydepunkt inntreffer når Elise, i et desperat forsøk på å nå gjennom til sin mann, skriver en setning på veggen: «Johan Tander har ingen brydd seg om».
Dette er stykkets kjerne. Det er et rop om kjærlighet, en naken erkjennelse av smerte. Men Johan, fanget i sin egen selvforakt, klarer ikke å se kjærligheten i ordene. Han ser et angrep. Han overbeviser seg selv om at det er rivalen Jan Vang som har skrevet det for å ydmyke ham. Her viser Vesaas oss en universell menneskelig tragedie: Når vi ikke føler oss verdige til å bli elsket, tolker vi omsorg som hån. Johan bestemmer seg for at Jan Vang må dø. Han velger hatet fordi det er enklere å håndtere enn sårbarheten.
At ungdommer i 17-18-årsalderen skal formidle dette, er intet mindre enn imponerende. Det krever at de tør å stå i ubehaget. I en verden som krever kjappe svar og 15-sekunders videoer, tvinger Bleikeplassen både skuespillere og publikum til å sakne farten. Det er en sanselig opplevelse der blikk, pauser og kroppsspråk forteller mer enn dialogen.
Teater som livsmestring
BUL Nidaros viser med denne oppsetningen hvorfor teater er viktigere enn noen gang. Det er ikke bare underholdning; det er livsmestring i praksis. For de eldste ungdommene i gruppe 3 handler dette om å forstå menneskelige mekanismer som makt, sjalusi og isolasjon. Ved å gå inn i karakterer som Johan Tander eller Elise, lærer de å gjenkjenne de samme mønstrene i seg selv og i samfunnet rundt seg.
Trondheims teatermiljø fungerer som en arena for denne typen vekst. Det er et sted der man kan feile, prøve igjen, og til slutt oppleve den utrolige mestringsfølelsen det er å ha formidlet noe ekte til en sal full av fremmede. BUL er en døråpner til dette universet. Deres hundreårige historie er ikke en bør, men et fundament som gir ungdommene trygghet til å eksperimentere.
En invitasjon til å se klart
Bleikeplassen er en påminnelse om hva som går tapt når vi ikke klarer å nå hverandre. Men gjennom BULs ungdommelige energi og moderne blikk, blir det også en fortelling om håp. Ved å belyse mørket, gjør de det lettere for oss å se hverandre i lyset.
Når teppet faller på denne forestillingen, sitter publikum igjen med spørsmålet: Hva er det jeg selv ikke sier? I en verden som aldri stopper opp, er kanskje det viktigste vi kan gjøre å tørre å være stille sammen, og kanskje, som arrangøren sier, se både oss selv og andre litt klarere.
Hvis du er ung i Trondheim og kjenner på suget etter scenen, eller hvis du bare er et menneske som lengter etter noe mer enn digitale overflater, så er BUL i Nidaros stedet. De har holdt ut i hundre år, og etter det vi ser på scenen i dag, er de klare for hundre til. Teateret dør aldri så lenge det finnes unge mennesker som tør å utfordre stillheten.
Stykket går:
kl. 15 Lørdag 9. mai
kl. 19 Lørdag 9. mai
kl. 19 søndag 10. mai
kl. 19 mandag 11. mai
i BUL-salen.
Har du ikke sett ett stykke som utførdrer tankene dine enda er dette en god start på sommeren.
