Det er vår i Trondheim. Seks varmegrader og en blek aprilsol lokker kanskje mange mot utepils på Solsiden, men vi har en annen destinasjon i kikkerten. Vi skal inn i mørket, inn i varmen, og inn i en fremtid som føles skremmende nær. På Nye Hjorten Teater venter «We Will Rock You» – en musikal som er så mye mer enn bare en hyllest til Queen.
En timing som sitter som et trommeslag
Vi valgte bevisst å vente litt med besøket. Det er noe med teaterstykker som får gå en stund; de setter seg i veggene, skuespillerne finner de små nyansene, og maskineriet blir smurt til perfeksjon. Det vi fikk servert var den rå, ekte og usminkede opplevelsen av et ensemble i absolutt toppform.
Da teppet falt og vi vandret ut i Trondheimsnatta, kvernet tankene. Hvordan oppsummerer man dette? Er det en moderne «Romeo og Julie»-historie i musikalsk drakt? Er det et filosofisk dypdykk i AI og menneskehetens fremtid? Eller er det rett og slett en maktdemonstrasjon i trøndersk teaterkunst? Svaret er ja – og mye mer.
Kampen mellom det kunstige og det ekte
For de som tror at We Will Rock You bare er en hitparade med Queen-låter: Tro om igjen. Under den glitrende overflaten ligger en sylskarp tematikk som treffer vår egen tid midt i mellomgulvet. Vi tas med til en fremtid der alt er strømlinjeformet, mainstream og kontrollert av algoritmer. Det er det konforme samfunnet mot det frie individet; den kalde, AI-genererte logikken mot menneskets uforutsigbare skaperkraft.
Stykket utforsker letingen etter rockens opprinnelse – ikke bare som sjanger, men som en tilstand av selvstendig tenking. Det er en historie om å finne sin egen stemme i et hav av forhåndsprogrammerte sannheter. Denne vinklingen mot selvforståelse gir musikalen en tyngde som grenser mot dramaet, og man tar seg i å reflektere over hvor vi selv står i dagens teknologiske landskap.
Skuespillerprestasjoner som gir gåsehud
Det er sjelden man ser et persongalleri som harmonerer så til de grader med menneskene bak rollene. Mads Bones har nok en gang bevist at han har et eget øye for casting.
Knut Kippersund i rollen som Galileo Figaro er en åpenbaring. Man skal lete lenge etter noen som sklir så naturlig inn i en karakter, både når det gjelder den sårbarheten rollen krever og den enorme vokale kraften. Da den lengste tonen kom, fløt den så uanstrengt gjennom salen at nakkehårene reiste seg i kollektiv givakt.
Ved hans side finner vi Benedicte Søreng som Scaramouche. Hun eier scenen med en besettelse og en timing som få kan matche. Resten av ensemblet leverer også på et så høyt nivå at stykket aldri mister moment. Det er tydelig at Nye Hjorten har folk i alle ledd som brenner for faget – fra de store rollene til de minste detaljene i koreografien.
Visuell magi og teknisk presisjon
Det som kanskje imponerte mest ved denne oppsetningen, var den tekniske gjennomføringen. Scenografien og lyseffektene var ikke bare bakgrunnsstøy; de var karakterer i seg selv. Oppbyggingen av effektene er gjort med en slik presisjon at man suges inn i universet.
Det mest imponerende er likevel hvordan sceneskiftene foregår. Det er så «smooth» at man knapt merker at verden rundt skuespillerne endres. Å koordinere så mange bevegelige elementer på en scene samtidig er en dans på slakk line, men her sitter timingen hver eneste gang. Det gir en flyt i fortellingen som gjør at de over to timene forsvinner på et blunk.
Humor med trøndersk snert
Selv om de eksistensielle spørsmålene ligger i bunn, er dette på ingen måte en tungsinnet affære. Humoren er vinklet smart rundt våre ideer om hva menneskelig tanke faktisk er, krydret med herlige ordspill på navn og «bar rock».
Men det som virkelig fikk den fullsatte salen til å riste av latter, var de lokale stikkene. De trønderske vridningene og gjenkjennelige referansene traff publikum rett i hjertet (og lattermusklene). At Bones og co. evner å lage engasjerende stykker hvor humor er et krydder fremfor selve hovedretten, gjør opplevelsen rikere. Hadde man valgt en mer dokumentarisk stil, kunne dette vært et rent drama, men den komiske forløsningen gjør at budskapet paradoxalt nok når enda dypere inn.
En advarsel og en invitasjon
We Will Rock You på Nye Hjorten er en påminnelse om at vi må ta vare på det menneskelige. I en tid der AI kan skrive sanger og male bilder, viser dette stykket oss hva som skjer når vi mister evnen til å tenke selv, til å føle ekte smerte og ekte glede.
Hjorten har bevist flere ganger tidligere at de kan lage liv og røre som trekker folk til midtbyen, men med denne oppsetningen har de hevet listen ytterligere. Dette er ikke bare en kveld med god musikk; det er en totalopplevelse som sitter i kroppen lenge etterpå.
Sitter du på rad fem, slik vi gjorde, kjenner du trykket fra høyttalerne og energien fra scenen som en fysisk kraft. Det er en fryd å se et prosjekt der ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
Konklusjonen er enkel: Hatten av for Nye Hjorten. Dette var så definitivt verdt turen – og hvem vet, kanskje tar vi turen en gang til. For i en verden som blir stadig mer kunstig, trenger vi rockens råskap mer enn noen gang.
