Ute i Trondheims gatene har aprilluften begynt å bære bud om sommer. Etter påske har gradestokken krabbet oppover, og i hagene på Lade og Byåsen har enkelte allerede funnet frem grillen. Det er den tiden av året hvor vinteren offisielt takker for seg, og de fleste ser mot fjorden og marka. Men i skyggen av Leangen ishall lever en annen verden i beste velgående. Her inne, hvor luften alltid har et bitt av frost og lyden av stål mot is fungerer som pulsslag, er sesongen langt fra over.
Mens byens flaggskip, Nidaros og Rosenborg, har pakket ned utstyret for sommeren, ruller veteran-serien videre med en intensitet som kanskje vil overraske de uinnvidde.
Myten om de tunge skjærene
Mange har kanskje et bilde av veteranhockey som en nostalgisk samling av menn og kvinner som knapt kommer seg rundt på skøytene, preget av stive ledd og manglende fart. Men idet klokken nærmer seg 22.00 en helt vanlig hverdags kveld, knuses den fordommen raskt. Tidspunktet er et resultat av Trondheims evige utfordring: For få isflater til for mange spillere. At voksne mennesker snører på seg skøytene når de fleste andre finner sengen, sier alt om lidenskapen som driver dette miljøet. Det handler om mer enn bare trening; det handler om tilhørighet, rekruttering og den evige kjærligheten til spillet.
I garderoben til Hippos Hockey før kampen mot Astor Dream Team er stemningen konsentrert, men lun. Praten sitter løst, men bak humoren ligger en tydelig respekt for oppgaven. – Dette blir jevnt. Og det blir varmt, konstaterer en av spillerne mens han strammer lissene. Tabellsituasjonen tilsier en tett duell, en av de kampene hvor marginene avgjør alt.
De skulle ta grundig feil.
Da flodhesten våknet
Kampen startet som en taktisk stillingskrig, men det var Astor som først fant rytmen. Da sjansen bød seg etter sju minutter, var Astors nummer 20, Sjårud, klinisk. Pucken fant veien forbi Hippos’ sisteskanse, og 1–0 var et faktum. Hippos kjempet, gikk inn i duellene med tyngde, men manglet det siste lille foran mål. Da Heggelund satte inn 2–0 for Astor etter 16 minutter, virket det som om kvelden var staket ut.
Men hockey er et spill av psykologi og momentum. Det sies at flodhesten er et av verdens farligste dyr når den føler seg presset, og på isflaten i Leangen skjedde det nå noe som underbygget den biologiske sannheten.
Bare to minutter etter Astors andre mål, skjedde forvandlingen. Hippos virket plutselig som om de hadde byttet ut hockeyskøytene med speedskøyter. Som en komet kom nummer 45, Solberg, feiende over isen og satte en redusering som endret hele kampbildet. Da lagene gikk til pause, var det ikke lenger snakk om en kontrollert Astor-ledelse. Det var snakk om et rovdyr som hadde våknet.
En snuoperasjon av rang
Den andre perioden vil nok bli stående som en av de mest effektive oppvisningene i effektivitet denne sesongen. Der Astor i første periode hadde kontroll, begynte de nå å gjøre små feil. Pucken glapp, pasningene satt ikke helt, og Hippos takket og bukket.
5 minutter: Mål til Hippos.
9 minutter: Mål til Hippos.
11 minutter: Nok en nettkjenning.
Det var som om demningen hadde bristet. Dommerne fikk kveldens hardeste treningsøkt, ikke nødvendigvis av å løpe etter situasjoner, men av den konstante pendlingen for å hente pucken ut av nettet og starte spillet på nytt. Da klokken viste 17 minutter av perioden, hadde Hippos gjennomført en snuoperasjon så total at tilskuerne – de få som hadde funnet veien til hallen denne kvelden – bare kunne måpe. Rett før 20 minutter satt den siste pucken i kassa.
Det var en maktdemonstrasjon som beviste at i veteranhockey handler det like mye om hode og vilje som om laktat og puls.
Mer enn bare en kamp
Det er noe vemodig over de tomme tribunene i Leangen på en kveld som denne. Kampen mellom Hippos og Astor hadde alt: drama, fart, tekniske finesser og en menneskelig nerve som man ofte mister i den profesjonaliserte toppidretten. Her spiller de for drakta, for hverandre og for den rene gleden ved å se pucken gli over nyvannet is.
Hockeymiljøet i Trondheim er levende, varmt og inkluderende. Det er et sted hvor generasjoner møtes, og hvor kjærligheten til sporten overvinner både sene kveldstider og manglende hallkapasitet. Men for at dette miljøet skal fortsette å blomstre, trenger det et publikum. Det trenger folk som setter pris på det uforutsigbare, de som vil se idrett uten filter.
Neste gang du ser en kampoppsetning i appen «Min Hockey», ikke tenk at det «bare» er en veterankamp. Bak de tunge beskyttelsene og de svette hjelmene skjuler det seg historier, ferdigheter og en underholdningsverdi som fortjener mer enn tomme seter.
Når natten senker seg over Leangen og lysene slukkes, er det med en visshet om at hockey er best når den føles. Og denne kvelden føltes den så absolutt. Enten du er gammel supporter eller aldri har satt din fot i en ishall: Ta turen neste gang. Du vil bli overrasket over hvor mye liv det er i en «gammel» flodhest når den først får ferten av mål.
