TRONDHEIM – Våren i Trøndelag er som kjent en uforutsigbar affære. Mens snøfnuggene danset utenfor Husebyhallen denne torsdagskvelden 26. mars, var det duket for et brennhett oppgjør på parketten. Ane Mällberg og hennes mannskap tok imot formlaget Sola, og selv om resultattavla til slutt viste 18–27, forteller ikke de tallene hele historien om en kamp preget av vilje, dueller og tidvis glitrende angrepsspill.
Det er noe helt eget med stemningen i Husebyhallen når de rødkledde krigerne gjør seg klare. Forventningene var absolutt til stede; Sola har levert en bunnsolid sesong og ligger høyt på tabellen, men Byåsen har vist før at de kan bite fra seg mot de aller beste.
En pangstart og en realitetsorientering
Kampen kunne knapt startet bedre for vertene. Etter bare to minutter satte Byåsen inn 1–0, og den berømte «trua» spredte seg raskt blant publikum. Drømmen om en seier levde i beste velgående. Men i toppidrett er marginene små og reaksjonstiden kort. Bare seks sekunder senere satt utligningen. Det var et varsel om hva som skulle komme: Et Sola-lag som utnyttet hver minste lille åpning til lynraske overganger.
Gjennom sesongen har suporter leiren til Byåsen snakket åpent om de to ansiktene laget kan vise frem. På den ene siden: Et lag som biter tennene sammen, vinner dueller og spiller med en intensitet som tar pusten fra motstanderen. På den andre siden: Den fryktede «lua i hånda»-mentaliteten, hvor laget blir litt for forsiktige og respekten for motstanderen blir for stor.
Krigervilje og dommerkontroll
Trener Ane Mällberg og hennes team har tydeligvis jobbet målrettet med å luke bort de passive periodene. Mot Sola så vi store forbedringer, men mot et lag av Solas kaliber blir man straffet knallhardt når konsentrasjonen glipper i korte sekvenser. Det var nettopp i disse øyeblikkene gjestene fikk de kontringene de trengte for å bygge opp en ledelse.
Kampen var preget av tøffe tak, noe åtte tominutters utvisninger – rettferdig fordelt med fire til hvert lag – vitner om. Dommerduoen Svein Beruld Andersen og Kim Andersen hadde en krevende jobb i en kamp med høy temperatur. Selv om det lyste uenighet av ansiktene til både spillere og trenere i enkelte situasjoner, beholdt kamplederne roen og sørget for en rettferdig ramme rundt oppgjøret. Sola-spillerne løp tidvis litt «løpsk» i sin iver, og dommerne måtte flere ganger fremme med de pedagogiske forklaringene på regelverket.
Lyspunkter bak resultatet
Selv om Sola til slutt kontrollerte inn til en nimålsseier, var det flere positive elementer Byåsen kan bygge videre på:
Sjanseproduksjon: Byåsen hadde faktisk flere skudd på mål totalt enn gjestene. Dette viser at de offensive systemene fungerer og at laget evner å spille seg frem til gode muligheter.
Høyeste nivå: Når alt klaffet – timingen i løpene, presisjonen i pasningene og besluttsomheten i avslutningene – ble Sola-forsvaret stående som statister.
Jevn jobbing: Laget ga aldri opp. Selv da forspranget økte i slutten av første omgang, fortsatte jentene å male på, gjevnt og trutt.
Det er den manglende uttellingen i de avgjørende øyeblikkene som ble tungen på vektskålen denne gangen. Ballen ville rett og slett ikke «telle» når det gjaldt som mest. Men for et lag som tar til seg denne lærdommen er dette verdifull lærdom. Evnen til å skape sjanser er ofte det vanskeligste å trene opp; treffprosenten kommer ofte med selvtillit og rutine.
Blikket mot Storhamar og Kolstad Arena
Nå handler alt om å nullstille og ta med seg de gode aksjonene inn i treningshverdagen. Sesongen er langt fra over, og Byåsen har vist at toppnivået deres er mer enn godt nok til å utfordre hvem som helst i eliteserien.
Neste sjanse til å se jentene i aksjon er 16. april kl. 18.00. Da flyttes begivenhetene til Kolstad Arena, og motstanderen er ingen ringere enn Storhamar. Dette blir en ny test av karakter og ferdigheter, og jentene trenger all den støtten de kan få fra tribunen.
