Det er en av disse typiske tirsdagskveldene i Trondheim. Været har vært lumsk den siste uken – en blanding av sur vind og uforutsigbart nedbør som får de fleste til å trekke hetten godt over hodet. Men idet man går gjennom de tunge dørene til Trøndelag Teater, forsvinner byens støy. Her inne, i ett av byens mange kultur bygg, ventet en opplevelse som skulle vise seg å transformere tørr statistikk til brennende menneskelig alvor.
Vi var på plass for å overvære den siste forestillingen av Bloddråpetall før stykket tar en pause frem til nypremieren 7. mai. Forventningene var knyttet til hvordan forfatter Ingrid Storholmen hadde klart å transformere den gigantiske HUNT-undersøkelsen – selve ryggraden i trøndersk helsehistorie – til levende teater. Det vi fikk, var langt mer enn en dramatisert rapport; det var en hyllest til livet, døden og alt det skjøre imellom.
En uventet kraftprestasjon bak manuskriptet
Kvelden startet med en melding som ofte kan skape uro i en teatersal: Sykdom i ensemblet. Maria Omarsdottir Austgulen måtte melde forfall, og inn steppet Madeleine Brandtzæg Nielsen. Med kun én forestillings gjennomgang kom hun på scenen med manuskriptet i hånden og beklaget ydmykt at hun ikke hadde rukket å lære alt utenat.
Det som kunne blitt et famlende forsøk og en umoden framføring, ble i stedet en av kveldens mest imponerende demonstrasjoner av profesjonalitet. At en skuespiller kan gå inn i en så kompleks forestilling og levere med en slik presisjon og emosjonell tyngde, vitner om det ekstremt høye nivået i det trønderske teatermiljøet. Da teppet falt, var det ingen tvil: Den stående applausen var i aller høyeste grad velfortjent. Brantzæg-Nielsen håndterte situasjonen med en ro som bare forsterket stykkets tematikk om menneskelig sårbarhet og omstillingsevne.
Fra vitenskap til poesi: HUNT-undersøkelsen på scenen
For de uinnvidde kan HUNT (Helseundersøkelsen i Trøndelag) virke som en fjern database bestående av blodprøver og spørreskjemaer fra over 250 000 innbyggere. Men i hendene på regissør Maren E. Bjørseth, blir disse dataene til en «polyfoni av stemmer».
Gjennom scenografi og lys av Øyvind Wangensteen, skapes et rom der vitenskapen møter poesien. Vi møter barnet, den gamle, legen og pasienten. Alle er de bærere av sine egne «bloddråpetall». Stykket stiller et eksistensielt spørsmål: Hva skjer når vi slutter å være bare et nummer i en journal og i stedet trer frem som enkeltmennesker med minner, sorg og håp?
Det er her Bloddråpetall virkelig treffer. Det handler om arv – ikke bare den genetiske koden vi etterlater i et reagensglass, men de historiene vi bærer med oss. Kroppen blir fremstilt som både konkret og gåtefull, et tema som ble nydelig understøttet av Alf Lund Godbolts lyddesign og Anette Werenskiolds kostymer.
En skjebnens ironi og en forutsigbar død
Blant de sterke prestasjonene på scenen finner vi også Øyvind Brandtzæg. For trofaste følgere av trøndersk film og teater, knyttet det seg en smule galgenhumor til hans rolle. Vi har sett ham i suksesser som Heim og den ferske storfilmen Kraken – og fellesnevneren er at rollefigurene hans ofte møter sitt endelikt.
«Han dør nok her også,» spøkte vi før teppet gikk opp. Og ganske riktig; Brandtzæg leverte nok en gang en dyster, men følelsesladd dødsscene. Det er en kvalitet ved hans skuespill som gjør at selv det uunngåelige føles nytt og rystende hver gang. Hans tilstedeværelse på scenen virker som en trygghet til ensemblet, samtidig som han evner å formidle den dypeste tragikk.
Når teateret speiler virkeligheten
Stykket dveler ikke ved overflaten. Det tar oss med inn i de mørkeste krokene av den menneskelige tilværelse: Kreft, Alzheimers og hjerneslag. Dette er tematikk som kunne føltes tung og deprimerende, men i Bloddråpetall blir det presentert med en rå sannhet som inviterer til refleksjon snarere enn fortvilelse.
I pausen summet det i foajeen. Dette var ikke vanlig teaterprat om scenografi eller tekstlevering; folk diskuterte sine egne liv. «Er vi bare en statistikk unna døden?» spurte en publikummer retorisk. Det var åpenlyst at mange ble berørt til tårer. Å se livet på et sykehjem, eller kampen mot en kropp som svikter, plasserer oss ansikt til ansikt med vår egen forgjengelighet.
En hyllest til fellesskapet
Det som gjør Bloddråpetall til en viktig forestilling for Trondheim, er hvordan den bygger opp under fellesskapsfølelsen. Vi blir minnet om at kunst og kultur faktisk styrker helsen – en påstand som støttes av nettopp den forskningen stykket er basert på. Ved å fortelle vår felles historie, gjør Trøndelag Teater mer enn å underholde; de forvalter en del av vår kollektive identitet.
Dette er en av de sterkeste prestasjonene vi har sett på en trøndersk scene på lang tid. Det er nært, det er sårt, og det er uendelig vakkert. Selv om vi møtte opp uten store forberedelser, forlot vi salen med en følelse av å ha deltatt i noe større.
Har du ikke sett Bloddråpetall ennå? Da har du en ny sjanse når stykket settes opp igjen i mai. Dette er teater som ikke bare skal ses, det skal føles. Det er en påminnelse om at bak hver eneste dråpe blod i HUNTs arkiver, finnes det et menneske med en historie som fortjener å bli fortalt.
