Januar i Trondheim byr sjelden på romantiske vinterpostkort. Plussgrader, duskregn og grå fortau setter stemningen, og byen beveger seg i et langsommere tempo. Likevel finnes det steder hvor været mister sin makt. Nye Hjorten Teater er et slikt rom – et sted hvor byens puls skifter karakter, og hvor publikum trekker inn i varme, latter og refleksjon. Denne kvelden er huset fullt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Lisa Tønne og «Elsk meg i plenum» står på plakaten.
Nye Hjorten Teater har på kort tid befestet sin posisjon som et av Trondheims mest spennende kulturhus. Forestillingene har fått gjennomgående gode anmeldelser, og teaterhuset har vist en tydelig ambisjon: å favne bredt, både tematisk og kunstnerisk. Bones & Co har levert solide produksjoner, og det er tydelig at Reitan-familien har lyktes med å samle et ensemble som speiler spennvidden i moderne scenekunst. Teater er, som kjent, individuelt – ikke alt treffer alle – men det er nettopp dette mangfoldet Nye Hjorten har gjort til sin styrke.
Denne forestillingen er heller ikke et tradisjonelt teaterstykke. Lisa Tønnes produksjon befinner seg i et grenseland mellom teater, standup og musikal. Det er personlig, direkte og kompromissløst. Publikum blir invitert med på en reise gjennom et liv, sett gjennom et skråblikk som både er sårbart og brutalt ærlig.
Lisa Tønne – født Forozan Sadeghi Naser i Teheran, Iran – har lenge vært en markant stemme i norsk offentlighet. Hun er kjent for sin standup, sin deltakelse i TV-programmer og sin evne til å si det mange tenker, men få tør å formulere. Bak scenepersonaen ligger også en solid faglig bakgrunn: ett år ved Nordmøre Folkehøgskule, to år ved Solbakken folkehøgskole og to år ved Bårdar Akademiet. Hun debuterte som standupkomiker på Lille Oslo i 1999, og veien derfra til denne forestillingen på Nye Hjorten Teater er både lang og tydelig gjennomarbeidet.
Stykket tar for seg Tønnes liv – fra barnehjem i Iran til Trondheim – og hennes erfaringer som et barn og en ungdom som opplevde seg selv som annerledes. Det handler om identitet, seksualitet, mobbing og den evige følelsen av å stå litt på siden. Tønne legger ikke to fingre imellom. Her serveres alt ufiltrert, og latteren sitter løst i salen, ofte ledsaget av en gjenkjennende stillhet.
Forestillingen beveger seg sømløst mellom det komiske og det alvorlige. Publikum får servert rå sexopplysning, pinlige avsløringer og brutale minner – inkludert det som for mange jenter på 80- og 90-tallet var den store skrekken: hemmelighetene som lå gjemt mellom to permer i en pusur dagbok. Ikke alt er like komfortabelt å høre på, men det er nettopp dette som gjør forestillingen sterk. Lisa Tønne eier rommet, teksten og historien.
Vi var blant dem som også opplevde en av de første forestillingene hennes på samme scene, fra de samme setene. Forskjellen er slående. De to showene kan knapt sammenlignes. Der det første var lovende, er dette et ferdig spikret fyrverkeri. Erfaringen har gitt forestillingen et nytt nivå av presisjon, timing og emosjonell tyngde.
Humoren er lokal, kroppslig og direkte. Det er sexhumor, rompehull og referanser som treffer spesielt godt hos dem som vokste opp i Trondheim på 80- og 90-tallet. Samtidig er det universelt nok til at også yngre publikummere lar seg rive med. Dette er ikke nostalgi for nostalgiens skyld, men et portrett av en generasjon – og et individ – som fortsatt bærer med seg sporene fra oppveksten.
Vi kaster ikke terning på teater eller musikk, og det skal vi heller ikke gjøre her. Men det er likevel vanskelig å komme utenom konklusjonen: fikk du ikke med deg denne forestillingen, har du gått glipp av noe helt spesielt. Med et fullsatt teater i latterkrampe avslutter vi med følgende tanke; Lisa Tønne, vi håper ikke dette er siste gangen vi ser deg i denne formen.
I en grå januarkveld i Trondheim minnet Nye Hjorten Teater oss på hvorfor scenekunst fortsatt betyr noe. Når været er trist, kan kulturen være lysende. Og noen ganger er latteren det mest alvorlige vi har.
