Regnet gjør seg gjellende over Trondheim havn denne lørdagen i Desember. Det er grått, vått og langt fra julekort-stemning. Likevel er det liten tvil om at noe er i ferd med å skje. Inne i Verkstadhallen på Svartlamoen bygger det seg opp en helt annen type værmelding: nordnorsk storm, varme smil og rungende allsang.
For mange trøndere med røtter nord for polarsirkelen er dette kvelden de har ventet på. Verkstadhallen er samlingspunktet når Senjahopen igjen inviterer til konsert i Trondheim – for noen en fast juletradisjon, for andre første møte med bandet som har blitt et kulturelt ankerfeste for nordlendinger i Midt-Norge.
En kveld i tre akter
Denne desemberkvelden byr på mer enn bare en konsert. Publikum får servert en helhetlig opplevelse i tre tydelige akter. Først ut er visning av filmen Yttersia, en dokumentar om Senjahopen som gir et nært, ærlig og tidvis «Texas»-preget innblikk i bandets historie. Filmen forteller om vennskap, motgang og moro – ikke alt har vært en dans på roser, men latteren har alltid sittet løst.
Deretter entrer GNUKK scenen. Trondheimsbandet fungerer som kveldens perfekte oppvarming før det hele topper seg med Senjahopen live – i det som for mange føles som den uoffisielle starten på jula.
GNUKK – glasuren på kvelden
GNUKK er fire gnukkelige karer fra Trondheim som spiller det de selv kaller gnukkerock – en energisk miks av rock og pop på trøndersk dialekt. Musikalsk kan de beskrives som en moderne variant av trønderrock, ofte sammenlignet med en krysning mellom Oslo Ess og Trang Fødsel.
Bandet er kjent for eksplosive liveopptredener, høyt tempo og en smittende spilleglede som raskt får publikum med seg. Denne kvelden er intet unntak. GNUKK leverer et sett fylt av allsang, latter og rytmer som får gulvet i Verkstadhallen til å gynge. Som glasuren på et allerede solid byggverk legger de grunnlaget for resten av kvelden.
Senjahopen – selve julegodtet
Hvis filmen er pepperkakehuset og GNUKK er glasuren, er Senjahopen alt det gode julegodtet: seigmennene, nonstopen og sjokoladen. Når bandet endelig går på scenen, er stemningen allerede på kokepunktet.
Senjahopen har gjennom årene blitt mer enn bare et band. De er et samlingspunkt, et hjem borte fra hjem, spesielt for nordlendinger og finnmarkinger bosatt i Trondheim og Trøndelag. Tekstene, dialekten og historiene treffer rett i hjertet, enten man er fra Finnmark, Nordland, Troms – eller bare glad i ærlig norsk musikk.
Publikum og plass
Rundt 300 publikummere har funnet veien til Verkstadhallen denne kvelden, og omtrent like mange billetter var solgt. Lokalet, som ligger innenfor grensa til Svartlamoen, viser seg fra sin beste side. Her er det lav terskel, høy takhøyde og en nærhet mellom scene og sal som gir konserten en intim og ekte følelse.
Det er tydelig at konserten er populær blant nordlendinger og finnmarkinger. Det summer i rommet før start, latteren sitter løst, og flere blir positivt overrasket over at kvelden åpner med filmvisning før musikken tar over.
En meislet tradisjon
Når siste låt er spilt og siste mann forlater «åstedet», er det én ting som er helt klart: Senjahopen har meislet sitt navn dypt inn i den trønderske juletradisjonen. Dette er ikke lenger bare en konsert – det er en årlig begivenhet, et rituale som markerer overgangen til jul for mange.
I regnet utenfor Verkstadhallen er det fortsatt grått og mørkt. Men inne i folk sitter varmen lenge igjen. Nordnorsk storm, trøndersk gnukkerock og ekte spilleglede har igjen bevist at desember i Trondheim kan føles både hjemlig og magisk – selv uten snø.
