Julen er tiden for de nære ting – lukten av granbar, lyset fra adventsstaker i vinduene og, ikke minst, de tradisjonelle kirkekonsertene som setter tonen for høytiden. Og er det én farge som forbindes med advent, så er det fiolett. Da føles det helt riktig å starte adventstiden med nettopp Violet Road i Vår Frues kirke. Fredag 5. desember åpnet den gamle steinkirken midt i Trondheim sentrum dørene for en dobbelkonsert som skulle vise seg å bli en varm og ujålete juleopplevelse – et møte mellom Troms og Trøndelag som traff publikum rett i hjertet.
For mange trøndere var Violet Road lenge et litt ubeskrevet blad. Alt endret seg da Åge Aleksandersen presenterte bandet for et fullsatt Lerkendal på Sambandets avsluttnings konserter tidligere i år. Den opptredenen ga ikke bare applaus – den ga et løft som merkes fortsatt. Sangen Can You Hear the Morning Singing har i skrivende stund passert 2,1 millioner avspillinger på Spotify, og med rundt 52 000 månedlige lyttere er det klart at Violet Road har gått fra å være et nordnorsk kultfenomen til å få solid fotfeste i norsk musikkliv. Troms har fostret mange sterke musikere, men Violet Road kombinerer den lune nordnorske fortellertradisjonen med et moderne, hjertevarmt uttrykk som er helt deres eget.
Bandet, som har røttene sine i Kåfjord i Troms, består av brødretrioen Håkon, Hogne og Halvard fra Kåfjord, Kjetil Solberg fra Andøya og Espen Høgmo. Dette er musikkere som kan sitt håndverk til fingerspissene. Etter den første av kveldens to konserter fikk vi snakket med publikum som strømmet ut i den klare desemberluften. Mange bar på samme inntrykk: «Vi fikk julestemning – julestresset bare forsvant. Nå kan julen komme.» Flere bemerket også hvor sjelden man hører musikk som kler et rom så godt som denne kvelden. De tykke steinveggene, akustikken og den varme belysningen fungerte nesten som et ekstra instrument.
Trøndere er ikke kjent for å bytte ut tradisjoner som fungerer, men om det finnes et unntak som kan snike seg inn i adventsprogrammet fremover, er det julekonsert med Violet Road. «Vi hadde aldri hørt om dem før Lerkendal,» fortalte et par i køen. «Men der traff de oss i hjertet, så derfor følger vi dem nå.»
Det var trangt om plassen i kirken denne fredagskvelden. Radene var fulle, folk satt tett, og det knitret i ytterjakker som måtte pakkes inn for å få plass. Ute var det minusgrader, frost i trærne og rim som glitret i lyset fra julemarkedet på Torvet. Mange hadde ruslet gjennom bodene, smakt på gløgg og sett på håndlagde julevarer før de fant veien inn i køen som strakte seg ut mot Hornemannsgården.
Med 15 konserter igjen før jul – og bare noen få med ledige billetter – er det tydelig at forventningene til årets juleturné er høye. Og Violet Road leverer. For de som ennå ikke har oppdaget hva bandet bringer til torgs, er anbefalingen enkel: Får du muligheten til å høre dem live, bør du gripe den. Dette gir mersmak.
Kvelden bød på et rikt spekter av historier og musikalske uttrykk. De små fortellingene fra barndommen – humoristiske, varme og akkurat passe selvironiske – bandt konserten sammen på en naturlig måte. Spesielt historiene om far som veiviser gjennom både livet og landskapet i nord, skapte latter og gjenkjennelse.
Musikken som fulgte, var nøye valgt for å gi rommet fylde og varme. Vokalen, som ofte bar en sår og skjærende tone, kom spesielt vakkert til sin rett i Himmelen i min favn. Teksten, fremført med dempet styrke, fikk flere til å sitte helt stille – som om hele kirken holdt pusten i takt.
Mellom de mest stemningsfulle sangene fikk publikum også humoristiske øyeblikk. Bandets nordnorske versjon av Fairytale of New York var både en av de morsomste og mest vellykkede tolkningene vi har hørt på lenge – et høydepunkt som traff publikum midt mellom latter og nostalgi.
Konserten bød dessuten på musikalske overraskelser. Det er ikke ofte man opplever bass-solo i en julekonsert, men denne kvelden fikk vi nettopp det. Hogne leverte, og publikum svarte umiddelbart med applaus. Etter hvert steg to saksofonister frem og fylte rommet med varme toner i Det kimer nå til julefest, kveldens tiende nummer. Kirken løftet seg, og lydbildet la seg som et mykt teppe rundt forsamlingen.
Heine fikk også sin del av oppmerksomheten – både for basspillet og sin tydelige musikalitet som dal DumDum Boys ble dratt fram. Under Stjernesludd fikk han hele kirken med på allsang, og stemningen steg i takt med refrengene.
Bandet minnet publikum på at de i 2024 ga ut julealbumet Jul i Nord. Flere av låtene ble fremført denne kvelden, og en av de sterkeste var deres versjon av Nordnorsk julesalme. De fem vokalene fylte kirkerommet allerede før første tone var slått an – applausen startet før sangen var ferdig.
Et av kveldens mest minneverdige øyeblikk kom under historien om en reise til USA, der publikum fikk et glimt av både Nord-Norsk humor, tilfeldigheter og norsk/engelsk som fikk kirken til og le. Måten Violet Road forteller på, gjør at alle små hendelser føles som frø som før eller siden spirer til melodier.
Da konserten rundet av, reiste publikum seg. Ikke fordi det forventes i en kirke, men fordi det var den eneste riktige måten å takke for reisen kvelden hadde vært. Violet Road leverte ikke bare en julekonsert – de leverte en opplevelse av fellesskap, varme og ekte musikkglede.
For en desemberkveld i Trondheim er det akkurat dette vi trenger.
