Når vintermørket senker seg over Trondheim i slutten av november, oppstår det en spesiell stemning i byen. Den kjølige luften, de tidlige kveldene og den stille forventningen gjør kulturopplevelser ekstra verdifulle i denne tiden av året. Akkurat derfor var det mange som hadde gledet seg til finalen av turnéen til Tre Små Kinesere, et av Trøndelags mest markante band gjennom flere tiår. Byscenen i Trondheim, deres velkjente og kjære konsertarena, ble fylt til randen 22. november da turnéen skulle rundes av med stil.
Turnéen har tatt bandet gjennom både små og store lokaler, helt fra Trondheim til Oslo, og møtt publikum som spenner fra dedikerte fans til nye lyttere som har oppdaget bandet gjennom moderne kanaler som Spotify. Musikerne – Ulf Risnes, Kristian Raanes og Ketil Sandnes – viste fra første stund at de var i toppform. En lang høstturné hadde satt sitt preg, ikke som slitasje, men som en tydelig innspilling og trygghet som bare blir sterkere kveld for kveld.
Det er noe distinkt ved lydbildet til Tre Små Kinesere, en kombinasjon av rytme, ord og melodier som gjør at lytteren umiddelbart kjenner seg igjen. Ulf Risnes’ kreative base, ofte omtalt som «krypten», har vært hjemmet til mange av låtene gjennom årene, og det er lett å høre hvordan dette håndverket bærer konserten fra start til slutt. Dette er musikk laget av folk som har levd i sin egen katalog lenge – og som fortsatt finner nye måter å spille den på.
En av de tidlige konsertene på turnéen, på Bårdshaug, viste allerede et solid grunnlag, men som med gode teateroppsetninger blir uttrykket bare sterkere jo lenger man går. Det samme gjelder denne turnéen. Når finalekvelden på Byscenen kommer, er bandet samspilt, presist og samtidig avslappet på en måte som bare erfaring kan skape. Publikum får høre låter som har funnet sin endelige form, der små nyanser og detaljer gjør musikken både frisk og kjent på samme tid.
Og denne kvelden byr også på noe ekstra. Midt i settet får publikum en overraskelse på scenen. For mange i Trondheim er kanskje Jan Egil Øverkil ikke et navn som ringer umiddelbart, men i musikkmiljøet er han langt fra ukjent. Han har spilt med en rekke band og prosjekter, deriblant Trondheim Storband, Trondheim United Vocals, King For a Day, Emerald (Thin Lizzy-tribute), Tequila Sunrise (Eagles-tribute) og Misplaced Neighbourhood (Marillion-tribute). Denne kvelden står han side om side med Tre Små Kinesere – og viser med imponerende tydelighet at trommer er et fag han både behersker og lever i. Det blir et av kveldens høydepunkter, ikke fordi han overskygger bandet, men fordi han løfter helheten. Publikum får en musikalsk dimensjon de ikke helt ventet, og det skaper en sjelden og minneverdig dynamikk i settet.
Resten av konserten fortsetter å bygge på dette løftet. Det er ingen tvil om at bandet evner å treffe både nostalgi og nyskapning. At musikken deres lever sterkt også digitalt, er lett å se. På Spotify har «Klassebildet» passert over én million avspillinger, og den nyere «Verden var vårres» er i god vekst med over tjue tusen avspillinger. Dette viser tydelig at selv etter mange år i bransjen har Tre Små Kinesere fortsatt en relevans som strekker seg langt utover de som har fulgt dem siden starten.
Publikum på Byscenen denne kvelden er en sammensatt gruppe: noen har vært med siden 90-tallet, andre har først nylig oppdaget bandet. Men uansett hvor man befinner seg i historien, er fellesskapet tydelig. Folk synger med, nikker med hodet og lar seg synke inn i de roligere partiene. Det er konsertstemning av den typen som ikke krever store effekter eller høye røster. Musikken får tale for seg selv, og den gjør det med en ro og varme som passer perfekt til en vinterkveld i Trondheim.
Når konserten nærmer seg slutten, ligger det en konsentrasjon i rommet som man bare finner på konserter hvor publikum virkelig lytter. De siste låtene blir levert med en blanding av trygghet og ettertenksomhet, og når de tre musikerne går av scenen, blir de møtt av en applaus som fyller hele lokalet. Etterpå er det tydelige spor av begeistring i luften. En publikummer oppsummerer opplevelsen godt:
«Spennende ny musikk. Dette må vi høre mer på – for det er noe annet enn de gode gamle sangene.»
Det er en setning som treffer essensen av konserten: en miks av fortid og fremtid, av det velkjente og det overraskende, av det bandet har vært og det de fortsatt er i ferd med å bli.
Når lyset til slutt slukkes på Byscenen, og folk trekker skjerfet tettere rundt halsen før de trår ut i novembernatten, er det lett å kjenne at dette ikke bare var slutten på en turné – det var en påminnelse om hvorfor Tre Små Kinesere fortsatt betyr mye for så mange. De har vært en del av Trøndelags musikalske landskap lenge, og alt tyder på at de blir der enda lenge.
For midt i vintermørket er det godt å vite at noen melodier aldri slutter å varme. Tre Små Kinesere er et band som lever videre – i salene, på scenene og i hjertene til dem som finner veien til musikken deres, igjen og igjen.
