Det er en kjølig høstkveld i Trondheim. Klokka har passert stengetid ved byens folkebibliotek, men likevel strømmer folk til fra alle kanter. Hva får hundrevis av mennesker til å samles på et bibliotek etter at dørene egentlig skulle vært låst? Svaret er enkelt: Åge Aleksandersen.
For mange trøndere er det få navn som vekker sterkere følelser enn «Åge». Han er ikke bare en musiker – han er et stykke levende kulturarv. Denne kvelden står han på «scenen» sammen med forfatter Levi Henriksen og kunstner Ståle Gerhardsen, for å presentere et nytt bokprosjekt som går tett på både musikken, minnene og mennesket bak.
Et møte mellom tre kunstnersjeler
Kvelden åpnes av Otto Ulseth, som ønsker de tre hovedpersonene velkommen til scenen. Samarbeidet mellom dem er i seg selv en liten kulturhistorie:
Levi Henriksen, født i 1964, er kjent for sine varme og jordnære noveller, der vanlige menneskers liv og lengsler får poetisk kraft. Med bakgrunn som både musiker og tidligere journalist, har han en fortellerevne som ligger nært opp til Åges egen formidlingsstil. Det er kanskje derfor det føles helt naturlig at nettopp Henriksen har fått æren av å føre Åges historier i pennen.
Illustrasjonene i boka er ved Ståle Gerhardsen, en kunstner mange i Trondheim allerede kjenner igjen fra gatebildet. Han er et barn av 80-tallet, med et særegent visuelt uttrykk som spenner fra spreke farger til små, melankolske streker. Flere av hans karakteristiske figurer pryder veggene i byens havneområde, og nå har han altså fått sette sitt preg også på musikken – på papiret.
Resultatet er en bok som både lukter maling og minner, der pensel og penn møtes i en hyllest til et langt musikerliv å male Åges sanger skal det guts til og tørre, men her har Gerhardsen fått til alt rett.
Fra Lerkendal til biblioteket
For Åge Aleksandersen trenger man egentlig ingen introduksjon. Han har sunget seg inn i generasjoner av nordmenns liv, fra bryllup til begravelser, fra ungdomstidens opprør til alderens ettertanke. Etter tre utsolgte konserter på Lerkendal tidligere i år, har ryktene gått om at «nå trapper han ned».
Men det var lite som tydet på det denne kvelden. Åge virket snarere lett og leken, og med det lune smilet som bare dukker opp når han trives på scenen.
– Jeg har ikke tenkt å gi meg, sa han med glimt i øyet. – Jeg skal heller ta det litt ned, finne tilbake til røttene mine og spille på de små plassene igjen.
Responsen fra salen var spontan og varm. Applausen runget mellom bokhyllene, og man kunne merke at dette ikke bare var en lansering, men et møte mellom et ikon og folket som har fulgt ham hele veien.
En bok med toner mellom linjene
Gjennom samtalen fortalte trioen om hvordan boka ble til. Åge delte små anekdoter fra turnélivet, om oppturer og stillhet, om tekstlinjer som har vokst frem over tid og noen på fem minutter.
Levi Henriksen fortalte hvordan han måtte velge ut bare et knippe sanger – et nesten umulig oppdrag – og hvordan de sammen har forsøkt å finne historiene bak ordene.
– Det er noe eget med Åges låter, sa Henriksen. – De er ikke bare skrevet, de er levd. Hver sang bærer med seg et stykke liv, en duft av olje, svette, og håp.
Og så, midt i praten, tok Åge fram gitaren. Stillheten i rommet var total. Et par myke akkorder fylte biblioteket, og den kjente stemmen hans fikk luften til å dirre. Det var som om tid og sted opphørte et øyeblikk.
Blant publikum satt både ungdommer og pensjonister, folk som hadde fulgt ham siden Sambandet var nytt, og noen som kanskje nettopp hadde oppdaget ham. Felles for dem alle var et bredt smil og et blikk som glødet.
Ståles streker og Åges ord
Ståle Gerhardsen fortalte hvordan det var å sette bilder til så ikoniske sanger.
– Jeg vokste opp med Åges musikk, så jeg måtte liksom puste dypt før jeg begynte, lo han. – Men etter hvert fant jeg rytmen. Jeg prøvde å male følelsen bak ordene, ikke nødvendigvis historien.
Han beskrev hvordan han brukte farger for å fange stemningen i sangene – mørke toner til ettertenksomhet, lyse farger til håp og humor. I boka får leseren dermed en dobbeltopplevelse: Åges fortellinger gjennom Levis språk, og Ståles visuelle oversettelse av tonene.
En kveld med takknemlighet
Da bokbadet nærmet seg slutten, var det tydelig at de fleste gjerne skulle blitt sittende litt lenger. Folk stimlet sammen for å få signerte bøker, ta et bilde, eller bare si takk.
For mange handlet kvelden om mer enn ei bok – det handlet om gjenkjennelse. Om å høre historiene bak sanger som har vært lydspor til deres egne liv.
– Det fine med dette prosjektet, sa Åge før han gikk av scenen, – er at vi får satt ord og bilder på noe som alltid har vært der.
Da han tok gitaren fatt en siste gang, og salen stemte i på refrenget, var det vanskelig å ikke bli rørt. Det ble en kveld der musikk, litteratur og kunst smeltet sammen – slik bare ekte fortellinger kan.
Boka er et samarbeid mellom tre menn som på hvert sitt vis har formet norsk kulturliv – og resultatet er like varmt, ujålete og ekte som menneskene bak.
Så om du ennå ikke har fått tak i den: Hiv deg rundt. Dette vil du ikke gå glipp av.
