Det er blitt høst i Trøndelag, og det vises tydelig på de gyldne tretoppene så vel som på temperaturmåleren. Bilen vi skal rette blikket mot i dag er langt fra noen hverdagsmaskin. For de som bor her nordpå er tanken på en cabriolet sjelden skremmende, men en roadster helt uten tanke på hverken softtop eller hardtop? Vel, om du ikke har gamblet på pent vær før, må du definitivt gjøre det nå. Eieren Kai Otto har i hvert fall kastet terningen, og selv om turene ikke alltid teller hundrevis av mil i regnvær, gir hver eneste kilometer brede smil til alle som ser den passere. Det var da også mange som viet den oppmerksomhet da vi tok maskinen med ut på vår lille «bli kjent»-tur i traktene like utenfor Trondheim.
En uregjerlig legende blir født
For å forstå hva det er som treffer deg i mageregionen når denne kreasjonen fyres opp, må vi skru tiden tilbake til tidlig 1960-tall. Den britiske bilprodusenten AC Cars hadde det vakre, men akk så beskjedne rullende chassiset Ace. På den andre siden av Atlanteren satt den legendariske amerikanske racerføreren og bilkonstruktøren Carroll Shelby med en brennende ambisjon: Han ville bygge en europeisk sportsbil som kunne knuse Chevrolet Corvette på banen.
Shelby spurte AC om de kunne tilpasse bilene for en amerikansk V8-motor, mens Ford stilte med sin nyutviklede, lette og kompakte V8-blokk. Resultatet ble døpt AC Cobra – eller Shelby Cobra. Med lav vekt, et svulmende og breddet glassfiberkarosseri, og mer krefter enn det spinkle chassiset egentlig tålte, ble Cobraen en umiddelbar, brølende sensasjon. Den var rå, analog, livsfarlig i feil hender, og helt usannsynlig vakker. Siden har den stått som selve symbolet på den ultimate retro-sportsbilen.
Factory Five: Drømmen i en trekasse
Siden originale Shelbier fra 60-tallet i dag omsettes for tosifrede millionbeløp på internasjonale auksjoner, har kitcar-markedet blomstret. Men ikke alle byggepakker er skapt like. I spissen for denne kulturen står amerikanske Factory Five Racing (FFR). Grunnlagt i Massachusetts på midten av 90-tallet, har de revolusjonert markedet ved å bruke avansert datadesign og laserskæring til å skape moderne tolking av ikoniske klassikere.
Et kit fra Factory Five beholder det opprinnelige og klassiske utseendet til 60-tallets roadster, men under overflaten skjuler det seg en helt annen standard. Rammen er et stivt og datakonstruert rørrammechassis i førsteklasses pulverlakkert stål som tåler betydelig mer vridning enn det spinkle originaldesignet. Karosseriene leveres i håndlagt, vevd glassfiber støpt med vinylester – en kjemisk sammensetning som hindrer fuktinntrenging og osmosis, og som sikrer at karosseriet holder seg fritt for bobler og sprekker tiår etter tiår. Det er ikke bare et nostalgisk prosjekt; det er ingeniørkunst levert i en trekasse.
Skaperglede, bensin i blodet og lange trøndervintre
Slike biler blir likevel sjeldent til av seg selv. For Kai Otto startet bilentusiasmen slik den gjør for så mange av oss: i barndommen. På ønskelista sto giganter som Jaguar E-type, Alfa Romeo Montreal, eksotiske italienere fra Ferrari og Lamborghini – og selvsagt Ford GT40 og AC Cobra. Biler som for en ung guttevalp fremsto som fullstendig utenfor rekkevidde. På 1970-tallet snuste han så vidt på motorsportens verden, hvor han blant annet dekket og fotograferte bilsport for Adresseavisen.
Men livet tar som kjent sine egne veier. Både jobb og familie krever sitt gjennom noen tiår, selv om bensininteressen lå der og ulmet i dvalemodus. Samtidig var Kai Otto utstyrt med et uhelbredelig «bygge-gen». Omkring 1980 støpte og bygde han sin egen 26-fots glassfiberbåt, før turen gikk videre til egeninnsats på hus og selvbygd hytte. Bilen ble i mange år degradert til et rent transportmiddel.
Gjennombruddet kom da han trådte inn i pensjonistenes rekker. Etter et par vintre erfarte han raskt at den kalde årstiden kunne bli vel lang uten et skikkelig prosjekt i hendene. Da han fikk nyss om at en av de ultimate drømmebilene faktiske kunne bygges og godkjennes som et fullverdig amatørbygg i Norge, var det ingen vei tilbake. Våren 2019 bestemte han seg, la inn søknad til Statens Vegvesen, og la inn bestilling hos Factory Five Racing.
I september samme år rygget lastebilen opp i oppkjørselen. Ut kom en enorm trekasse med ferdig sveiset ramme, et glassfiberkarosseri slengt midlertidig oppå, og drøyt 20 kasser stappfulle av mekaniske komponenter. Vegvesenet kom på hjemmebesøk i garasjen, sjekket at alle delene var splitter nye og i tråd med søknaden, og ga grønt lys. Kai Otto kunne brette opp ermene.
Håndverk i hver eneste popnagel
Å bygge en amerikansk kitcar handler sjelden om ren montering etter bruksanvisning; det krever tilpasning, tålmodighet og fagkunnskap. Prosjektet tok form i tydelige etapper. Først ble bærebroer, differensial, Koni coilovers, bremser og drivakslinger montert. Deretter fulgte intense uker med pussing, tilpassing og boring i et 40-talls aluminiumsplater. Disse ble pulverlakkert, limt med Tech7 for optimal styrke og tetthet, før de ble popnaglet fast til ramma.
Under pinnene fikk karosseriet en real omgang. Alle skjøter måtte renses, slipes og sparkles grundig før lakkereren overtok stafettpinnen. Her kom erfaringen fra båtbyggingen på 80-tallet til god nytte. Hver eneste dør, panser og bagasjelokk ble nidkjært tilpasset for perfeksjon.
Kai Otto ville imidlertid ikke nøye seg med standardløsninger der han så rom for forbedring. Hjul, seter og instrumenter ble bevisst holdt unna den opprinnelige FFR-bestillingen. Hjertet i bilen ble i stedet handlet inn lokalt i Norge: en klassisk Ford V8 302 fra Blueprint. Utstyrt med rollerkam, større ventiler og nøye utvalgte detaljer yter den 322 hestekrefter. Forgasseren ble erstattet til fordel for et moderne Fitech-innsprøytningsanlegg, mens tenningen ivaretas av en Pertronic-fordeler. Eksosen strømmer ut gjennom rustfrie headers og ned til håndbygde, syrefaste sidepipes fra GasN i USA.
Kreftene mates videre gjennom en femtrinns Tremec TKO-girkasse, ned til en uavhengig bakstilling (IRS) med 3,54-utveksling hentet fra en 2015 Ford Mustang. Bremsene foran ble oppgradert til kraftige BAER-enheter med 13-tommers skiver, gjemt bak fantastiske 18-tommers WORK-felger kledd med klebrige Michelin-dekk.
Innvendig finner du klassiske Smiths-instrumenter, skinnbekledd dashbord, midtkonsoll og dørpaneler, samt sertifiserte stoler fra britiske Cobra Seats. Kai Otto har selv skapt utallige unike detaljer: fra en lakkert grill i syrefast netting, til et spesialtilpasset, utvidet bagasjerom, ekstra innerskjermer, lydisolering og til og med et skreddersydd verktøysett i en veske prydet med bilens logo.
I oktober 2021 var det hele over. Bilen var lakkert, sluttmontert, godkjent og registrert.
Den analoge kjørefølelsen
Sittende bak rattet i dag er det umulig å ikke la seg imponere over sluttresultatet. Bilen er rå, lettkjørt og ekstremt direkte. Det finnes ikke noe filter her – dette er en analog kjørefølelse du rett og slett ikke finner i moderne sportsbiler. Komfort? Kai Otto smiler litt. Joda, du sitter godt i Cobra-stolene, men absolutt hver eneste bevegelse fra underlaget forplanter seg direkte i ryggraden. Og når V8-eren fyres opp gjennom de syrefaste sidepipesene, leveres et lydbilde som kan gi selv den mest ihuga elbil-entusiast gåsehud.
Etter å ha tilbrakt hele prosessen med å føre dagbok og samle bildene i en egen billedbok, står verket nå ferdig på veien. Bilen har tilbakelagt drøyt 500 mil, alt er sjekket, innkjørt og fungerer sømløst.
Avgjørelsen er tatt
Hvorfor selge en slik drøm? Svaret fra Kai Otto er like ærlig som det er logisk. For en mann med et sterkt bygge-gen var selve reisen, prosessen og kreasjonen det viktigste målet. Med en alder som nærmer seg 74 år føles tiden moden for å overlate stafettpinnen videre. Bilen står der som et skinnende monument over håndverk, tålmodighet og uforfalsket bilglede – klar for en ny eier som tør å satse på at finværet holder litt til. (Her finner du annonsen)
