TRONDHEIM: Høstkulden har for alvor lagt sitt grep over Trøndelags hovedstad denne lørdagskvelden. Det jevne, trønderske regnet pisker mot kveldsmørke vinduer, og gradestokken kryper stødig nedover. Men på Sluppen, i et industriområde de fleste trondheimere vanligvis bare kjører gjennom på vei ut av byen, eller besøker når førerkortet skal fornyes hos Biltilsynet, koker det.
Lager 11 har ryddet banen for det uventede. Mellom matboder, minigolfbaner og rå fabrikkestetikk har husets blackbox i kveld åpnet dørene for en subkultur som for lengst nektet å dø. Det er utsolgt, stinn brakke med 300 billetter revet bort, og «The Ultimate Emo Party» er klar for å snu høstmørket til ren, kollektiv dans.
Emo-subkulturen, en forkortelse for emotional hardcore, har sine dype røtter i punkmiljøet i Washington D.C. på midten av 1980-tallet. Musikalsk sprang sjangeren ut som en reaksjon mot den mer aggressive og politiske punk- og hardcore-scenen. Bandene begynte å rette søkelyset innover, med melodiske arrangementer og personlige, ofte sårbare teksttemaer som hjertesorg, utenforskap og indre uro.
Da millenniet tippet over til 2000-tallet, eksploderte emo fra å være et undergrunnsfenomen til å bli en global ungdomskultur og et ruvende listefenomen. Det visuelle uttrykket ble like gjenkjennelig som musikken: Mørke klær, markant øyensminke, kjettinger, lær, stål og de ikoniske, lange luggene kjemmet ned over det ene øyet. Selv om kritikere på midten av 2000-tallet avfeide bevegelsen som en forbigående trend, har sjangerens estetikk og følelsesmessige nerve vist seg å ha en enorm levekraft. I kveld beviser Trondheim til fulle at det aldri bare var en fase.
Svart lær, blonder og brede smil
Det er en slående kontrast mellom kveldens publikum og de vante omgivelsene på Sluppen. Der området på dagtid preges av kontorarbeidere, transportbiler og stille næringsbygg, fylles Lager 11 nå opp av et hav av svarte klær, blonder, nagler og kjettinger som klirrer mot hverandre.
Likevel er ikke stemningen mørk – tvert imot. Smilene sitter løst, og forventningen i rommet er til å ta og føle på.
– Dette er et tilbud vi virkelig har savnet i Trondheim, sier Julie (28), som har tatt turen sammen med en vennegjeng. Hun er kledd i gjennomført 2000-tallsstil med mørk øyensminke og en klassisk bandskjorte.
– Trondheim er en fantastisk musikkby, men det går mye i trønderrock, pop eller country. Å få et sted hvor vi som vokste opp med denne musikken kan samles og synge med av full hals, betyr utrolig mye. Det er ren terapi, smiler hun.
Men kvelden er ikke bare for dem som har kledd seg opp etter kleskoden. Blant de feststemte emo-entusiastene finner man også Lager 11 sine faste stamgjester. ved ett av bordene i food court-området sitter folk i helt vanlige hverdagsjakker, nyter en lokal håndverksøl og slår av en prat over mat fra de ulike matstandene. Det oppstår en unik, inkluderende dynamikk der det fargerike mangfoldet møter det etablerte nabolaget.
Rom for utenforskap og allsang
Bak spakene denne kvelden står DJ Villbrød, det musikalske aliaset til Michał Chlebosz. Oslo-baserte Chlebosz er en velkjent figur i det norske klubblivet og kaller seg selv en lidenskapelig tilhenger av det han spøkefullt omtaler som «upopulær musikk». Gjennom bookingkonseptet siteres profilen ofte som «trist musikk for positive folk».
Settene hans er en gjennomtenkt tidsreise. Kvelden spenner fra pop-punk-pionerer som Green Day og The Offspring, via nu-metal-giganter som Linkin Park og Limp Bizkit, til de helt store klassiske emo-hymnene fra My Chemical Romance, Panic! At The Disco og Bring Me The Horizon.
Det som virkelig skiller Ultimate Emo Party fra en ordinær DJ-kveld, er det visuelle og interaktive konseptet. På storskjermen bak miksebordet ruller de originale musikkvideoene fra storhetstiden på løpende bånd. Låtene kjøres dessuten i en form for karaoke-modus der tekstene vises på skjermen, og en mikrofon på scenen står åpen for alle som vil overta stemmebåndet.
Når de første akkordene til My Chemical Romance sin «Welcome to the Black Parade» runger utover blackboxen, løfter stemningen seg til et øredøvende nivå. Hundrevis av hender strekkes i været, og teksten skrik-synges i kor med en energi som kan få betongveggene på Sluppen til å skjelve.
Et nytt tyngdepunkt i konsertbyen
Arrangementets suksess forteller også en større historie om byen Trondheim. Sluppen har lenge vært betraktet som en anonym «satellitt» i utkanten av sentrumskjernen, men kulturlivet har i det stille begynt å forskyve seg sørover.
Når det tradisjonsrike Tapperiet etter hvert ruller ut teppet etter sin siste konsert, vil Trondheim Stage flytte sine storsatsinger inn i nabobygget til Lager 11. Med det strekker konsertbyen Trondheim seg for alvor sørover mot Sluppen. Lager 11 har med sitt fleksible konsept – bestående av matkultur, sosiale aktiviteter som minigolf, og en dynamisk konsertscene – banet vei for at dette området kan bli et nytt, pulserende knutepunkt.
Da klokken nærmer seg natt og de siste gitartonene dør ut i blackboxen, er det en svett, men tydelig fornøyd gjeng som trekker ut i den kalde Trondheimsluften igjen. Høstregnet høljer fortsatt ned over asfaltflatene på Sluppen, men inne på Lager 11 ble det i kveld bevist at musikk og fellesskap kan varme selv de mørkeste kvelder.
For dem som ønsker å få med seg hva denne spennende «satellitten» har å by på fremover, er oppfordringen klar: Det er bare å følge med på nettsidene og Facebook-siden til Lager 11. Dette var neppe siste gang Sluppen ristet i grunnvollene.
