Det drar seg ubønnhørlig mot høst i bartebyen. Kveldslufta har fått et drag av kjølig fuktighet, tretoppene langs Nidelva begynner å skifte farge, og mørket senker seg litt tidligere for hver dag som går. Men med høstkulda kommer også en av Trondheims aller fineste tradisjoner: De mange små, intime kulturscenene rundt om i byen våkner virkelig til liv igjen
Det er lørdag kveld, og ferden vår går naturlig nok til Bakklandet. Nærmere bestemt Antikvariatet – det lune, spennende lokalet der vegger dekket av gamle bøker omfavner publikum, og der Nidelva flyter stille og mørk rett på utsiden av vindusrutene. Inne i det rustikke bokhjørnet rigger kveldens hovedperson seg til på den beskjedne scenen. Ragnhild Risnes skal spille sammen med sine musikalske venner: Åsmund Smidt på trommer, Hedda Örnsten på tangenter og Erlend Kongshaug på bass, og forventningene i rommet er taust oppbygd.
Eksklusivt og nært i hjertet av Bakklandet
Lokalet var kanskje ikke stappfullt til trengsel denne lørdagskvelden, men de som var til stede skjønte raskt at de var en del av noe spesielt. Stemningen var avslappet, nesten som om man var invitert inn i en stue der en vennegjeng delte sine aller beste musikalske hemmeligheter.
Selv om publikumstallet holdt seg på en intim skala, var det absolutt ingenting å si på det faglige og kunstneriske nivået. Musikken som ble levert fra scenen holdt en standard man like gjerne kunne forventet i en storslått konsertsal eller under de staselige lysekronene på Britannia Hotel. Det var stramt, velklingende og fremført med en god musikalsk trygghet.
Ragnhild Risnes er en artist som over tid har utmerket seg med mye spenstig og uredd musikk. At hun er et ekte og stolt blad fra det trønderske artistmiljøet skinner gjennom i alt hun foretar seg på scenen. Vokalen hennes er både varm og treffsikker, og hun formidler låtene sine med en naturlig autoritet og karakteristisk innlevelse.
Blues-feeling, glimrende flyt og treffsikker humor
Det musikalske uttrykket denne kvelden var preget av en herlig, tilbakelent blues-feeling. Det svingte godt i bunn, mens melodielinjene gled lett og elegant av sted. Risnes sin stemme fungerer som et anker i lydbildet, og den gir hele fremføringen en fantastisk god flyt.
Selv om ikke alle blant publikum nødvendigvis kunne hver eneste tekstlinje utenat på forhånd, var det umulig å ikke bli revet med. Musikken tar deg i hånda og drar deg inn i et genuint univers. Tekstene hennes er skrevet på umiskjennelig trøndersk, og det språklige drivet i låtene sitter godt. Det er nært, det er direkte, og det flyter utrolig godt.
Noe av det som virkelig løfter en konsert med Ragnhild Risnes fra å være «bare god musikk» til å bli en helhetlig og minneverdig kveld, er hennes gode humør og selvironi. Latteren satt løst i det intime lokalet fra første stund. Hun har en egen evne til å by på seg selv og dra publikum med inn i sine betraktninger om livet, hverdagen og det å være menneske.
Når låter som den humoristiske «Bæsj i fjorden» ble annonsert fra scenen, var det umulig å holde på maska. Latteren og smilene spredte seg raskt fra bord til bord. Kombinasjonen av det seriøst vellagde musikalske håndverket og denne løse, lekne tilnærmingen gjør Risnes til en morsom entertainer.
Små historier som binder kvelden sammen
Vi som har fulgt med på Risnes sin karriere en stund og hatt gleden av å intervjue henne tidligere (Se lengre ned i artikkelen), vet at hun er en utpreget forteller. Dette kom tydelig til uttrykk i framføringen av låter som «Laika». Tekstene er spennende, velformulerte og fulle av finurlige poenger. Det er lekent og moro, men samtidig ligger det ofte en kjerne av alvor og nysgjerrighet i bunn.
Mellom låtene var konserten vevd sammen av sjarmerende småhistorier. Dette var ikke bare tilfeldig «prat mellom slagene», men velformulerte og treffsikre anekdoter som hang sømløst sammen med tematikkene i sangene som fulgte. Risnes bygger en bro mellom artist og tilhører, der praten mellom låtene nesten blir like viktig som selve tonesprellene.
Det er svært spennende å observere utviklingen hennes som kunstner. Det å stå på egne bein i en ofte krevende og uoversiktlig musikkbransje krever mot. Ragnhild Risnes er i ferd med å rydde seg en helt egen sti i jungelen av norsk musikk. Hun klamrer seg ikke til etablerte maler eller trygge oppskrifter, men utforsker heller sitt eget unike uttrykk med overskudd og kreativ selvtillit.
Trønderdamene viser vei
Når konserten var over, klappet publikum velfortjent ut artistene før de siste tonene ebbet ut i det gamle trebygget. Da vi til slutt trådde ut av det lune mørket på Antikvariatet og ut på Bakklandets kulerunde brostein, var det med et varmt smil om munnen og en god følelse i kroppen.
Høstlufta utenfor føltes litt mindre kald enn før vi gikk inn. Og idet vi beveget oss langs Nidelva i retning bykjernen, var det lett å trekke en klar konklusjon:
Nei, de trønderske damene i kulturlivet – de leverer så det suser. Det er absolutt ingenting i veien med formen, skaperevnen eller formidlingsgleden der i gården. Ragnhild Risnes viste oss at så lenge vi har slike flotte artister som fyller de små scenene våre med varme, humor og god musikk, skal vi gå en riktig så fin høst i møte i Trondheim
