Et trøndersk solglimt i skyggedansen
Det sies at å arrangere utendørsarrangementer i Trøndelag er en ekstremsport der værgudene alltid sitter med det siste ordet. Årets sommer har kanskje ikke gått inn i historiebøkene som den tørreste, men for American Car Club Trondheim (ACCT) handler det ikke om å vente på at stormen skal gå over – det handler om å lære seg å skinne i regnet.
Da helgen 7. til 9. august ble overdratt til amcar-entusiastene på Festningen i Trondheim, var ingrediensene velkjente: skiftende skydekke, tunge regndråper i lufta og en og annen truende grå sky over fjorden. Men lørdag 8. august skjedde det som alle håpet på. Skydekket sprakk opp, solen sendte sine varme stråler ned over de historiske festningsmurene, og i løpet av sekunder forvandlet plassen seg.
Mikrofiberkluter og symfoni av V8-ere
Med det samme solglimtet traff panserne, spratt bildørene opp. Opp fra hanskerom og bakseter kom mikrofiberklutene frem. Som i en velregissert koreografi sto eierne bøyd over de allerede feilfrie linjene på sine øyenstener for å tørke bort den minste antydning til vanndråper. For når solen først skinner i Trøndelag, skal krommen svare med et blendende glis.
Stemningen på Festningen denne lørdagen var av det slaget man ikke kan fange på et bilde. Luften var en tykk, herlig blanding av eksos, nypollert lakk, duften av nystekt mat fra mat-teltet og den helt spesielle lukten av skinn. Like ved spredte det seg en god, gammeldags lukt av tørt støv og gammelt metall fra bagasjerommene på det såkalte swapmeet-et. Der lå tradisjonsrike «New Old Stock»-deler i slitte pappesker stemplet med årstall man ikke ser lengre og ventet på å finne veien til et nytt restaureringsprosjekt. I bakgrunnen spilte musikken en myk rytme, avbrutt av den dype, bunnsolid brummingen fra staselige V8-motorer som våknet til liv.
Og innimellom? Et skarpt, gjenkjennelig woop-woop fra sirenen til den importerte amerikanske politibilen som hadde funnet seg til rette, til stor begeistring for både yngre og eldre tilskuere som stoppet opp med brede glis.
Hyllest til oppfinnsomheten og patinaen
Festningen bød på et imponerende mangfold av kjøretøy. Her sto skinnende klassikere side om side med moderne amerikanske muskelbiler, og bak hver eneste lakkflate lå det hundrevis – noen ganger tusenvis – av garasjetimer. Likevel var det under den offisielle premieringen at helgens mest hjertevarmende øyeblikk fant sted.
Da bilentusiastene ropte opp navnet til Roger Øyen, var det ikke for en glattpolert og plettfri bil med utstillingstape på dekkene. Øyens kjøretøy er noe helt for seg selv – en fascinerende hybrid mellom skogsbilvrak og oppfinnsom rat rod. Dette er et kjøretøy som stolt viser frem sine rynker, sin patina og sin unike historie, satt sammen av en skaperglede der oppfinnsomheten åpenbart ikke eier noen grenser.
Øyen selv ble tydelig overasket over oppmerksomheten der han sto i folkehavet.
Det er utrolig gledelig at man kan få heder for jobben man legger ned, selv om kjøretøyet kanskje ikke glinser i solen.
Hans uvanlige lastebil var så spesiell at den fortjener sin helt egen artikkel i fremtiden – for A4 er den i hvert fall ikke.
SAKEN FORTSETTER UNDER GALLERIET
-
- Vi hadde to reportere ute, video kommer
-
- Mat er viktig og grillen gikk varm
-
- MC er også motor kultur, denne vakre sake skinte godt
-
- Old vs New
-
- Politiet var på plass også, vel og merke fra USA
-
- Det var kø av biler som ville inn etter kort tid
-
- Flash back til 70 og 80 tallet
-
- Kvinner i amcar er bestandig trivelig og se
-
- John-Kjetil Rogneslien følger med at Brage 8år skrur rett veg
-
- Roger Øyen fikk premie for sitt bidrag til Trøndersk motorkultur
-
- Trafikk dirigentene var blde og likte seg i sola
-
- Ladies cruising en viktig del av miljøet
-
- Lørdag startet med salutt
-
- Smilene kom med sola
-
- 1966 Dodge D100, Dette er liksom ikke hyllevare lengre
Sorte negler og fremtidens mekanikere
Det var også gledelig å se at Harley Trondheim var på plass og kastet glans over arrangementet med sine tohjulinger, men et av de mest betydningsfulle innslagene i år var av en litt annen karakter. Bilfagskolen var nemlig til stede med egen stand, og her foregikk det noe som er helt avgjørende for motorkulturens fremtid.
Rundt skolens arbeidsstasjoner sto unge, spirende entusiaster bøyd over en motorblokk. Med oljete fingre, konsentrerte blikk og kyndig veiledning prøvde de seg på å skifte pakninger, montere dekk og forstå mekanikkens mekanismer fra bunnen av. I en tid hvor bilindustrivelsen beveger seg mot sømløse skjermer og forseglede plastdeksler, fikk ungdommen her en sjelden sjanse til å kjenne motoren på pulsen.
Mer enn bare en datamaskin på hjul
Når søndagen kom med sine skiftende skyer, spredte regndråper og gradvise avslutning, var det lett å gjøre opp status for helgen. Fredagen var kanskje litt midt på treet rent værmessig, men helgen som helhet etterlot seg en god og varm følelse.
For hva er det man egentlig sitter igjen med etter å ha trasket rundt på Festningstreffet i august?
Jo, en påminnelse om at motorkultur ikke bare er en hobby for nåtiden, men en viktig kulturarv for ettertiden. Det var ikke til å skyve under en stol at mange av de frammøtte på Festningen hadde rukket å få en god porsjon grå hår på hodet. Men skal vi overføre denne lidenskapen – skal vi «lære naken kvinne å spinne» – må de neste generasjonene få lov til å prøve selv. De må få muligheten til å bli møkkete under neglene, lære å peile olje og kjenne med egne hender hvordan oljens viskositet endrer seg i forhold til motorens varme.
Det handler om å vise fremtidens voksne at det finnes en verden utenfor skjermene og at bilglede stikker langt dypere enn en datamaskin på hjul. På Festningen denne helgen ble kanskje den gnisten tent hos flere. Og for et miljø som lever av entusiasme, er det den aller beste premien man kan ta med seg hjem fra Festningen denne Augusten.
Linker
